I forrige uke gikk FrP ut å sa at det var nødvendig å bygge i marka. Ikke bare vil det ødelegge unike naturområder og oslo største rekreasjonsområde, men det er også unødvendig. Se innlsaget på Dagsnytt18 her.

Det finnes mange steder i Oslo som det går ann å bygge boliger. I dag er det allerede 22 000 allerede regulerte tomter, som det ikke bygges på. Grunnen er at utbyggerne venter på enda mer lukkerative tider for å bygge. Problemet for boligbyggingen i Oslo er også manglende politisk ansvar fra byrådet til å regulere større områder til å satse på boligbygging, sånn at vi slipper å drive med frimerkeregulering av tomer som både tar lang tid og som ikke er tilstrekkelig for det behovet for boliger som Oslo har. Det siste vi må gjøre er å tenke helhetlig. Tenke Oslo og Akershus under et, som et område, og gjøre det enklere å pendle fra nærtliggende sentra om inn til Oslo. Å begynne å bygge i marka er derfor ikke svært uheldig, men viser også at FrP ikke har satt seg inn i alle mulighetene for boligbygging Oslo har.

La oss derfor satse på boligbygging, men ligg unna marka!

(Innlegg holdt i Bystyremøte 25.januar 2012 )

Her har vi  å gjøre med en svært alvorlig sak. Generalsektretæren i Transparency International har uttalt at vi her kanskje står ovenfor den største korrupsjonssaken i Norges historie. Bystyret har ikke nok informasjon til å kunne bekrefte at det har foregått mislighold, men vi kan heller ikke avkrefte det. Samtidig har vi hatt en byråd som har vært passiv og tilbakelent i en krevende og vanskelig situasjon.

Så alvorlige saker fordrer at vi undersøker om problemet stikker dypere. Om det er et strukturproblem?

Når man ser organisasjonskartet over Rutere kan man nesten stille seg spørsmålet om alle underselskaper, underavdelinger, kryssene kommunikasjonslinjer er lagt for å være uoversiktlige. Skapt til å ikke vite hva de andre enhetene og selskapene driver med. Oppsplittingen av kollektivtransporten i diverse selskaper har ført til pulvisering og ansvar, at det er vanskelig å ha oversikt og vanskelig å ta politisk ansvar. Transparancy International og BI professor Gottschalk mener det også har ført til økt fare for korrupsjon og økonomisk mislighold.

All den tid byråden ikke har maktet å ta politisk ansvar og kontroll, er jeg likevel overrasket, over at byrådet er så tilbakelent og lite selvkritisk at de ikke en gang vil undersøke om organisering av Ruter kan være kilde til problemet. At de ikke en gang vi gjennomgå strukturen for å undersøke om strukturene kan være problemet. Skal vi unngå lignende eksempler i fremtiden, er byrådet nødt til å være mer selvkritiske. Vi er nødt til å gjennomgang av de uklare ansavarslinjene. Og vi trenger en ny struktur og organisering  av kollektivtransporten, gjennom færre selskaper for å få bedre oversikt og tydeligere helhetlig ledelse.

Etter årets idrettsgalla der Marit Bjørgen ble kåret til Norges kvinnelige idrettsutøver kommenterer Sonia Huanca Vold fra Min mote, Norges største moteblogg, at Bjørgen burde finne seg en stylist. «Det kan være en utfordring å finne kjoler som sitter fint på en muskuløs kropp, men om Bjørgen ikke får til dette selv, er jeg sikker på at det er mange stylister som gjerne vil hjelpe henne,» sier hun til VG-nett. Volds problem er at Bjørgens kropp ikke passer inn i hennes snevre skjønnhetsideal «Når Marit Bjørgen skal pynte seg til fest, synes jeg ikke hun burde velge kjoler som framhever musklene. Da vil de stjele all oppmerksomheten.»

Marit Bjørgen er dritt lei alt fokus på kropp, og kommenterer at neste gang skal hun ha på seg mer klær. Jeg skjønner henne veldig godt. Bjørgen er et av våre største idrettsutøvere gjennom tidene. Med åtte gullmedaljer i VM-sammenheng, én fra 2003, tre fra 2005 og fire fra 2011, og som den tredje norske utøver gjennom tidene og den første siden 1924 med fem medaljer i ett og samme OL, hadde jeg blitt piss forbanna om alle skulle begynne å kommentere kjolevalg, og kroppen min hver gang jeg skulle motta priser for de bragdene jeg har gjort.

Som Norges største moteblogg er Sonia Huanca Vold og Min mote en premissleverandør for norske kvinners selvtillit. Når de kommenterer at Bjørgens muskler ikke passer i en asymmetrisk kjole, forteller de en hel generasjon av unge norske jenter at de må passe seg for å bli for flinke i idrett. Da kan de hende Min mote synes de ikke ser bra ut i kjole.

Da jeg var liten var det mange jenter på fotballaget mitt som var bekymret for fotballegger, oversatt: Større leggmuskler enn jenter som pryder forsidebilder på diverse kvinneblader. Spesielt de aller beste jentene, som skjøt aller hardest, var bekymret for de voksende musklene sine.

Også på håndballaget var mange bekymret for blåmerker og stygge knær, noe du får etter mange timer hard håndballtrening. Problemet er at kvinnelige idrettsutøvere blir fortalt helt fra de er små at de må være forsiktige for ikke å bli for muskuløse, og får høre at de må passe seg i stedet for å teste grenser, og ha fokus på mulighetene kroppen deres gir.

Samtidig er det et problem at Bjørgen og andre kvinnelige idrettsutøvere må finne seg i at kroppen deres får mer fokus enn prestasjonene deres. Dette er ikke noe som skjer for gutta. Når hørte vi om Alexander Dale Oens sprettrumpe, på tross av at han er svømmer og ofte vises på nasjonal TV i bare svømmebuksa. Eller Petter Northug jr.s lekre legger? Dette er ikke interessant. Det er idrettsprestasjonene deres som får oppmerksomhet.

Heldigvis er VG-nett kommentarene på Sonia Huanca Volds kommentarer ganske fornuftige. De synes Bjørgen er flott, og at Volds kommentar er upassende. All den tid Vold mener Bjørgen bør finne seg en stylist foreslår jeg at Vold finner seg et nytt kvinneideal.

Boligprisene i Oslo skyter i været, likevel tar ikke høyresiden noen grep for å gjøre noe med det. Les hele innlegget her:

I dag bor det over 600 000 mennesker iOslo. I 2030 forventer man at tallet vil stige til 794 000. Det tilsvareren økning på nesten 200 000 mennesker, og en årlig befolkningsvekst på 10 000 mennesker. Like mange som bor i Kristiansund. At flere ønsker å bo i denne byen er positivt, men disse nye menneskene trenger er sted å bo. I Oslo-budsjettet for 2012 som ble vedtatt på onsdag er det blå byrådets svar på denne utfordringen å lukke øynene og håpe på markedet løser problemene deres. De satser hverken på å skaffe nok tomter, bygge nok boliger eller hjelpe de som i dag sliter på boligmarkedet. I en tid der takten i nybygging av boligbygging ikke er i samsvar med veksten i folketallet, og byen har hele 35 000 vanskeligstilte på boligmarked er dette tidenes boligpolitiske mageplask.

I dag er mange som sliter på boligmarkedet. Det er gjerne ungdom, enslige, enslige forsørgere og andre lavinntektsgrupper som ikke kommer inn på boligmarkedet og blir nødt til å forbli på det knallharde leiemarked der prisene skyter i været. Fra 2006 til 2010 økte leieprisene i Oslo med 26 % viser SSBs leiemarkedsundersøkelse. For disse hjelper det ikke at vi bare lar private aktører bygge flere boliger som de selger til markedspris, fordi ikke alle har råd til markedspris.

Skal vi sikre alle et sted å bo må vi ta i bruk de verktøyene kommunen har og satse på en sosial boligpolitikk som blant annet skaper et ikke kommersielt utleiemarked. SV forslag til Oslo-budsjettet 2012 viser derfor en annen retning, der vi øker boligsatsningen, bygger flere boliger, flere kommunale boliger og satser på bedre bomiljø i de kommunale utleieboligene. Disse forslagene er en god start på en ny og mer rettferdig boligpolitikk. At Høyre, FrP, Venstre og KrF stemmer ned SVs boligsatsning er ikke bare tragisk for alle de som sliter på boligmarkedet i dag, men for alle de nye som kommer flyttende til byen i de neste årene.

Ingvild S. Reymert

Bystyrerepresentant for SV (Leserinnlegg i Dagsavisen 14.12.12)

SSB kom nettopp med nye tall som viste at kun 38 % av folkevalgte i kommunestyrer er kvinner. Norge har derfor en god vei å gå til likestilling i norske kommunestyrer. Høyresidens partier har tradisjonelt hatt mannstunge lister og har også hovedansvaret for den dårlige kjønnsbalansen.

Les innlegget mitt på om hva som bør gjøres på Maddam. Eller mitt leserinnlegg i Klassekampen her:

Likestilte lister, men uten tvang

I gårsdagen leder skriver Brjørgulv Braanen at jeg hilser forslaget om å endre valgloven slik at alle partier må stille med annenhver kvinne og mann velkommen. Det burde være en selvfølge at alle partier har annenhver mann og kvinne, men det blir vanskelig å lovfeste det. Når det kun er 38 prosent kvinner i norske kommunestyrer har vi samtidig en stor jobb å gjøre.

Partiene må prioritere kvinner. 41 prosent av kandidatene på årets kommunelister var kvinner. Listene var derfor i utgangspunktet ikke likestilte før velgerne har krysset og slengte. Skal vi ha likestilte kommunestyrer må vi derfor ha likestilte lister. Tradisjonelt har høyresiden hatt mannstunge lister, og kommer dårligst ut i denne statistikken. Værst er FrP med kun 27 prosent kvinnelige folkevalgte. Høyresiden må derfor ta hovedansvar for den skjeve kjønnsstatistikken, og så lenge de ikke stiller med likestilte lister vil det være skjev kjønnsbalanse i kommunestyrene. Likevel blir det vanskelig om staten i et fritt demokrati skal sette føringer for sammensettingen av listene. Men annenhver kvinne og mann burde ha vært hovedregelen, og høyresiden burde gjøre det selv.

Menn må ta større ansvar for oppvasken. Mange partier sliter med å få kvinner til å ville stille. Grunnen er at mange kvinner allerede er dobbeltarbeidende med full jobb og hovedansvaret i hjemmet. Å ta på seg et folkevalgt verv i tillegg blir derfor en uoverkommelig jobb. Skal kvinner og menn ha de samme mulighetene til å være fritidspolitikere, som de aller fleste kommunepolitikere er, må vi ha likestilling på hjemmebane. Menn må ta større ansvar for barn, husvasken og matlagingen.

Gutteklubben grei. Mange kvinner sliter med å komme inn i kommunestyrenes gutteklubber som ofte er de som til syvende og sist bestemmer utfallet i viktige saker. Kvinner opplever derfor å ha større problemer med å komme inn i politiske prosesser enn menn som i lettere glir inn i disse guttegjengene. Kvinnenettverk i kommunestyrene og kvinnelige lokalpolitikere som støtter andre kvinnelige politikere, gjerne på tvers av partiene, er derfor avgjørende for å få mer likestilling i norske kommunestyrer.

Det er mye som må gjøres. Å endre valgloven for å oppnå likestilte kommunestyrer blir likevel vanskelig, men som Liv Signe Naversete hilser jeg debatten velkommen. Vi lever ikke i et likestilt land, iallfall ikke enda!

Ingvild S. Reymert Bystyrerepresent for SV

Samtidig som jeg skriver på www.maddam.no, vil jeg på denne bloggen skrive om hva jeg gjør som folkevalgt og ta opp politiske saker jeg brenner for. Det er bare å komme med innspill, debattere og være uenig!

Det vil derfor ikke komme nye innlegg på denne bloggen på en stund.

I mine studier av Øst-Europeiske partier kommer jeg over mange merkelige valgkampplakater. En plakat som absolutt konkurerer med det slovakiske partiets SASs sperm-plakat er det tsjekkiske partiet Top 09s spøkelse-plakat. I 2010 kom Top 09 inn i det tsjekkiske parlamentet for første gang. Overraskende nok med denne plakaten som hos meg vekker tanker om spøkelser, skrekkfilmer og onde politikere.  Top 09 derimot ønsker å bruke røntgenbildet av lederen deres for å illustrere ærlighet.  “Ledere bør være transparente” står det på plakaten. Dersom du kan tsjekkisk kan du besøke nettsiden deres her

Les artikkelen min her eller under:

Kampen om europeiske velferdsordninge

Det går et spøkelse går over Europa. Over hele kontinentet kuttes det kraftig i velferdsstaten. Etter at bankene og finanssektoren fikk redningspakker i milliardklassen skal det spares. Nå tar vanlige folk regninga. Lønninger fryses, helsebudsjetter halveres, og pensjonsordninger ruineres. Samtidig går Europa inn i vanskelige tider med høy arbeidsledighet og økonomiske nedgang. Det siste man bør gjøre da er å spare. Erfaringer viser at det beste er å bruke mer penger. Sette i gang nye tiltak som kan skape arbeidsplasser og vekst. Den europeiske høyresidas frontalangrep på velferdsstaten skader derfor ikke bare de mange millioner europeere som nå må betale regninga, men det er også dårlig økonomisk politikk.

Historie?

Europa har lenge vært kjent for sine gode velferdsordninger. Nå kan dette fort bli historie. I en rekke land skjæres velferdsordningene ned til beinet. I Spania kuttes lønningene til de offentlige ansatte med fem prosent. I Storbritannia kuttes de offentlige budsjettene så kraftig at Margaret Thatcher blekner i forhold. I det offentlige skal det kuttes hele 500 000 årsverk. Det betyr at en halv million mister jobben i nærmeste fremtid. I Frankrike har president Sarzosy gått til krig mot pensjonsordningene. Også i Sverige kutter høyresiden kraftig i budsjettene. Arbeidsledighetstrygden (A-kassen) er lagt om, og mange arbeidsløse svensker står nå uten rettigheter. Tilbake står tusener av europeere uten arbeid og med dyrere velferdsordninger.

Velferdsstaten bygger på prinsippet om solidaritet og felleskap. Uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, geografi eller etnisitet skal ha alle rett på de mest grunnleggende velferdstjenestene.

Utjevne forskjeller

I Norge har innføringen av velferdsstaten vært helt sentral for å utjevne sosiale forskjeller. Lik rett på utdanning gjorde for eksempel at min far i motsetning til hans far hadde mulighet til å fullføre høyre utdanning. Da bestefar gikk på lærerhøyskolen på 1940-tallet var det ingen stipend og låneordninger som gjorde det mulig å studere for dem som ikke hadde pengesterke foreldre. Bestefar hadde ikke det og avbrøt studiene fordi pengene ikke strakk til. Da pappa skulle studere, var situasjonen en helt annen. Da stilte Lånekassa opp med lån og stipend for alle dem som skulle ta høyere utdanning. Når det var min tur var lik rett til utdanning en selvfølge. En rettighet jeg tok for gitt. Utviklingen på tre generasjonen har vært formidabel.

I boka «The Spirit Level» har Kate Pickett og Richard Wilkonson dokumentert at samfunn med mindre økonomiske forskjeller også er et bedre samfunn å leve i for alle. Med solide statistiske analyser viser de at samfunn med mindre forskjell på folk også har lavere kriminalitet, bedre fysisk og psykisk helse blant befolkningen, høyere levealder, mindre rusmisbruk, bedre utdannelsesnivå og mer tillit mellom mennesker.

Ikke bare rettferdighet

Mindre klasseskiller er derfor ikke bare streben etter mer rettferdighet, men det er også et gode for alle parter. Når det nå kuttes i velferdsordninger vet vi at forskjells-Europa er på full vei tilbake. Et Europa der du må betale for helsetjenester, skoletjenester og seile din egen sjø dersom du mister jobben. Et tøffere og kaldere Europa.

Høyresida bruker finanskrisa til å endre velferdsstaten radikalt. Men de har forregnet seg. Velferdsstaten er ikke bare en utgift, den er også en viktig motor for økonomisk vekst. Kutt i lønninger er også kutt i etterspørsel etter varer og tjenester, og når det kuttes i velferdstjenester som barnehager og eldrehjem må folk være hjemme med barn og eldre i stedet for å arbeide. Høyresida vil ha en liten stat, uansett. Det er ikke bare usosialt, men et risikabelt spill med økonomien og arbeidsplassene.

Budsjettbalanse eller vekst?

Også den store depresjonen på 30-tallet ble først møtt av politikere som var mer opptatt av budsjettbalanse enn av å stimulere til vekst. Man sparte seg til fant. Siden har det vært stor enighet blant økonomer at problemene ble større enn de behøvde å ha blitt. Den britiske økonomen John Maynard Keynes teorier om at man i motgangstider må bruke mer penger for å holde hjulene i gang har siden vært en del av økonomenes absolutte sannheter. Når vi i dag står ovenfor en ny krise, burde vi lære av historien.

Europa står foran et veiskille. Et valg mellom et inkluderende Europa med sterke velferdsstater eller et Europa med en svekket velferdsstat, høy arbeidsledighet og store forskjeller mellom folk. Norge skiller seg ut fordi vi har en regjering som har valgt en annen vei. En regjering som fortsatt har satset på velferdsstaten.

Det er derfor viktig at vi fortsetter å drive en annerledes politikk.

Satse istedenfor å spare.

Les mer om velferdskuttene i NTLs medlemsmagasin