Boligregulering gir flere og billigere boliger

BoligDNFredag kommenterte Dagens Næringslivs Bård Bjerkholt mine forslag om boligregulering. Kommentaren følger den typiske Dagens Næringsliv-malen: En fornuftig drøfting for og imot, han er for eksempel enig i mine bekymringer om stigende priser og utbyggernes markedsmakt, men som alltid ender kommentaren opp med det samme på forhånd gitte svaret om behovet for mer marked.
Svaret på de norske boligproblemene er, i følge Bjerkholt, å få fart på
boligbyggingen. Det er jeg helt enig i. Når jeg skrev i Klassekampen om behov for
boligregulering, handler det nettopp om at det offentlige også må ta ansvar for
boligbyggingen for å øke tempoet og tilsiget av boliger. I Storbritannia har
Labour-leder Jeremy Corbyn lovet en halv million nye offentlige boliger. Skal vi
løse de norske boligproblemene må vi tørre å tenke minst like offensivt (dog i
norsk målestokk).
Løsningene Bjerkholt og boligutviklerne peker på, er forenklinger av
reguleringer og strømlinjeforming av saksbehandlingen. Noe av dette er det lett
å være enig i, strømlinjeforming er som regel bra og det finnes sikkert en og
annen regulering som ikke er fornuftig, men som en løsning på de grunnleggende
utfordringene vi har i det norske boligmarkedet er det et puslete sidespor
Det er ikke kvalitetskravene som har ført til prisveksten i det norske
boligmarkedet, og kravene vil heller ikke hindre boligspekulasjon som i dag
driver prisene opp. Som Bjerkholt er inne på har utbyggerne selv stor
markedsmakt til å regulere byggetempo og påvirke prisutviklingen. I Oslo har tre
aktører 80 prosent av markedet. Skal vi løse boligutfordringene i Oslo, må vi
bygge så mange boliger at prisene begynner å falle. Utbyggerne trenger ikke et
kartell for å skjønne at det ikke er i deres interesse.
”Dersom det offentlige legger beslag på deler av tomtemassen … blir resultatet
formodentlige færre og dyrere boliger til dem som er henvist til det ordinære
markedet” skriver Bjerkholt. I Oslo har vi i de siste årene derimot sett at tomter
regulert for boligformål står tomme, og at det ikke bygges nok i områder der
marginene ikke er høye nok. Et offentlig boligbyggingsselskap vil ha den fordelen
at de ikke ha krav på profitt og kan bygge der profitten ikke er høy nok for de
private. Slik kan en offentlig heller bidra til å bygge boliger der det ikke bygges.
Samtidig bør det offentlige være sitt ansvar bevisst og utvikle nye tomter, sånn at
tomtemangel ikke gir prisøkning. En ny og regulert ”tredje sektor” vil, ved å gi
nye grupper muligheten til å kjøpe, også ha den bieffekten at det løfter mange ut
av det private leiemarkedet, og dermed føre til lavere leiepriser. Og godt er det
at det nye byrådet har stanset første steg av Høyres gigantplaner om ny E18, og
heller satser på kollektiv som vil øke pendlerkapasiteten inn til Oslo langt mer
enn mer vei noen gang vil gjøre, og slik gi langt flere muligheten til å kunne
bosette utenfor sentrum.
Boligregulering er derimot et politisk virkemiddel som kan gi både rimeligere og
bedre boliger. Uten at det medfører en ekstra kostnad for felleskassa. Et
eksempel på dette finner vi i Sandnes. Der kjøper kommunen gjennom et eget
tomteselskap grunn, regulerer den og inviterer utbyggere til å bygge boliger til
avtalt pris, som de må selges til folk over 18 år uten bolig og som binder seg til å
bo i boligen i tre år. Kommunen sier selv at boligene blir rundt 15-20 prosent
billigere enn markedspris. Drift av tomteselskapet koster ikke kommunekassen
en krone, fordi tomteselskapet gjennom regulering og salg av tomter har gode
inntekter. Målet til tomteselskapet er å stå for 40 prosent av nybyggene i
kommunen. Sandnes Tomteselskap er en form for regulering som både gir
billigere og samtidige flere boliger. Et tomteselskap kan også sleppe inn andre
aktører, som Bjerkholt etterlyser.
På Søndre Nordstrand leier den ideelle boligstiftelsen Thorn Dønhaugs
boligstiftelse ut rimelige utleieboliger til unge for under markedspris. Dette er et
annet eksempel på boligregulering som fungerer. Internasjonalt finnes flere.
Det er på høy tid at boligdebatten blir mer kreativ og at vi tør å diskutere flere
boligpolitiske verktøy. Hittil har utbyggernes mas om mindre reguleringer i for
stor grad fått dominere debatten. I den boligpolitiske verktøykassa er lavere
tekniske krav en liten og puslete skrutrekker. Den er viktig nok den altså, men vi
trenger også politikere som tør å bruke storslegga for å gjøre vei for flere bedre
og billigere boliger.
Ingvild Reymert, nestleder i Oslo SV
Advertisements

La oss snakke om boligregulering

KLassekampen

Det er noe fundamentalt galt med det norske boligmarkedet. Når boligprisene i Oslo i det siste året øker med 13,4 prosent er det flere og flere førstegangskjøpere som ikke kommer inn på boligmarkedet. For hvert år prisene stiger, stiger også klasseskillene. For mange uten rike foreldre med egenkapital er det bare å glemme å kjøpe bolig i hovedstaden. Samtidig fortsetter den norske gjelda å øke, i et av Europas mest forgjelede land. Vi har et boligmarked som setter spekulanter foran folk. Det er på høy tid at vi tørr å ta bladet fra munnen og snakke om å gjeninnføre sosial boligbygging og prisregulering.

Norske politikere har vært utrolig puslete Selv om samtlige partier snakker om problemene i det norske boligmarkedet, foreslås det bare overfladiske grep. Arbeiderpartiet ønsker å bygge flere boliger. Alle ønsker å bygge flere studentboliger. Og Unge Høyres leder Kristian Tonning Riise ønsker å bygge enda flere bittesmå boliger som verken er tilrettelagt for funksjonshemmede, gode for miljøet, eller for den saks skyld, noe særlig gode å bo i. Men hvem er det med hånden på hjertet som tror at dersom vi bare sørger for at utbyggerne kan bygge litt flere boliger, så vil de i fellesskap sette egen vinning til side og igangsette en storstilt kollektiv utbygging som senker boligprisene og deres egen gevinst? Selvfølgelig vil de bremse utbyggingen for å sørge for fortsatt høye priser og høy avkastning. Det er slik markedskreftene fungerer, og det er markedskreftene i boligmarkedet som er problemet.

Men det har ikke alltid vært sånn. Markedet har ikke alltid rådet grunnen i den norske boligpolitikken. Etterkrigstiden kjennetegnes av sosial boligbygging der vi i felleskap sørget for å bygge boliger til alle, ikke bare de som hadde råd til det. Det har av en eller annen grunn blitt en opplest og vedtatt sannhet at etterkrigstidas boligpolitikk ikke fungerte, og at alt var verre før. Det er en grov overvurdering av dagens boligpolitikk, og det er heller ikke sant. Vi får stadig høre at prisregulering førte til masse ”penger under bordet”. Forsker Jardar Søvoll i NOVA viser i boka ”Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010” at dette er en myte. Det var et problem i frittstående borettslag, men ikke i OBOS og USBL-lag, der salg foregikk svært kontrollert. Siden høyrefolket sjelden bor i OBOS-blokker er dette tydeligvis noe som har gått dem hus forbi. Det er mange historiske eksempler på at regulering kan fungere, uten at det nødvendigvis betyr at det alltid vil det.

Det er også mange internasjonale eksempler på reguleringer. Så å si alle større byer i verden har en eller annen form for bolig og prisregulering. Det er gjerne denne politikken som har lagt grunnlaget for de mangfoldige og fargerike storbyene mange har blitt så glad i. Selv i kapitalismens høyborg på Manhattan i New York er det et innslag av sosialboliger og prisregulerte leieboliger som går det sosialdemokratiske Norge en høy gang.

Dagens norske boligmarked fungerer antakeligvis for høyrefolket, som kan kjøpe de boligene de vil, og leie ut de andre, men for alle de som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, eller som betaler blodpris i leiemarkedet er det norske boligmarkedet dypt klassedelt og urettferdig.

Jeg ønsker meg derfor staten tar ansvar og igangsetter en sosial boligpolitikk som sørger for at alle har et trygt sted å bo. Der vi etablerer et offentlig utbyggingsselskap som kan bygge boliger når utbyggerne mener marginen ikke er høy nok. Jeg ønsker meg en storstilt utbygging av ikke-kommersielle leiligheter, som gjør at de som ikke har råd eller lyst til å kjøpe egen bolig kan leie et rimelig sted uten å måtte betale skjorta til en bolighai. Og jeg ønsker at vi begynner å bygge opp en tredje boligsektor, med prisregulerte boliger til en overkommelig pris. Har du penger nok til å kjøpe egen bolig i det private markedet, vil nok det nok ikke lønne seg å kjøpe en bolig i det regulerte. Men for alle de som i dag ikke kommer inn på dagens boligmarked, vil dette være et alternativ til å få et trygt sted å bo.

Til syvende og sist handler det om å bygge boliger for alle. Tak over hodet er en menneskerett. Alle unger har rett til å vokse opp i et trygt nærområde, og ikke være redd for at kontrakten til foreldrene skal løpe ut og at de igjen må flytte fra vennene sine. De har rett til å ha gode nærområder med lekeplasser, barnehager og skoler i nærområdet. Det må bli slutt på at unge i etableringsfasen overbys av SATS grunder Vegard Liven som kjøper en leilighet i uka som investeringsobjekt. Dagens markedsstyrte boligmarked har feilet fundamentalt,, det er på tide at felleskapet tar makta tilbake.

Ingvild Reymert
Nestleder i Oslo SV

 

SV har sikret ny kyststi på Bygdøy!

Bilde

Rusler du bortover HuK-aveny på stien langs sjøen møter du plutselig et privat gjerdet. Stien slutter. Du kommer ikke videre. Og du må enten gå tilbake eller opp langs veien opp bak husene.

I denne saken har SV fått gjennomslag for at folk i denne byen skal fortsette å gå langs sjøen på en allmenn turvei i området mellom Dronninghavnveien og Melbydelaen.

Denne saken er av en veldig prinsipiell karakter. Det handler om hvem som skal ha tilgang på byens perler – skal de være en privat eiendomsrett der de aller færreste som har råd til å kjøpe seg rett skal ha tilgang til dem, eller skal de være fellesgoder der alle i Oslo får glede av dem – uavhengig av sosial bakgrunn, etnisitet, kjønn, inntekt eller formue.  SV jobber for det siste.

Noe av det fineste med Oslo, er tilgangen på fjorden. SV vil at hele Oslo skal ha tilgang på den. Og med denne kysstien får vi alle mulighet til å gå langs kysstien, oppleve nydelige naturopplevelser og oppleve det beste av byen vår.

Jeg er stolt over denne saken, og stolt over at SV har tatt enda et steg for å gjøre kystlinjen og andre av byens perler mer tilgjengelige for folk.

Bilde finner du her

Er Oslo en bra by å bo i for unge?

Bilde

Hvis det er bra for barn og unge å vokse opp i Oslo, er det en bra by å bo i.

Å sikre et godt oppvekstmiljø er et spesielt ansvar vi som politikere har. Kvalitetsikre barnehager til alle, der ungene blir sett, får utvikle seg og lære. Og en skole der barn og ungdom får utvikle sine evner, egenskaper og muligheter uavhengig av sosial bakgrunn er avgjørende for å oppnå nettopp dette.

Dessverre har ikke høyrebyrådet i Oslo gjort en god nok jobb for å sikre gode barnehager og skoler. For stor tro på markedsretting, privatisering og konkurranseutsetting gjør at Oslo har barnehager uten god nok kvalitet, foreldre som ikke får barnehageplass når foreldrepermisjonen er over og en skole som skaper og forsterker de sosiale skillene i byen.

Sånn kan vi ikke ha det – SV ønsker å satse mer barnehager og skoler i byen, samtidig som vi vil sette barna, ungdom og kvalitet i fokus – ikke konkurranse, privatisering og markedsretning som Høyre-byrådet gjør.

Det mest alvorlige angrepet mot barnehagene er byrådets og FrPs forslag om å privatisere barnehagene. Når forslaget for første gang ble presentert sammenlignet representant Carl I. Hagen barnehagene med butikk og kommenterer til Østlandsendingen ” Vi er ikke engasjert i dagligvarevirksomhet, vi er ikke engasjert i salg av hvitevarer, vi er ikke engasjert i restaurantvirksomhet”. Målet med å privatisere barnehagene er å kutte kostandene. Som Telemark-forskning har vist går privatiseringa ut over lønns- og pensjonsutgiftene til de ansatte. Det er de ansatte som står for kvaliteten i barnehagene. Det er de som ser barna våre, de som tar vare på barna og det er de som trøster barna våre når de er lei seg. I en tid der vi vet at kvaliteten i barnehagene er for dårlig, er jeg bekymra for at Høyre-byrådet ser på barnehagene som butikk og ikke det første læringsstedet for byens unger.

Heldigvis har SV fått gjennomslag for at bemanningsnormen skal gjelde i Oslo. Sånn at vi sikrer at det er et minimum av barnehageansatte i Oslos barnehager. At det er nok voksne til å ta vare på våre barn.

SVs gjennomslag for to hovedopptak i barnehagene per år, gjør også at ikke bare de ungene som er født før 1.september får barnehageplass, men alle. Og folk i byen kan glede seg over å få barn uavhengig når på året barnet deres blir født.

Det er mye som kan sies om Osloskolen – testing og rapportering som tar fokuset vekk fra læring. Karakterbasert opptak som skaper A- og B-skoler og øker de sosiale skillene i byen. Og stykkprisfinansiering som gjør at de skolene med størst utfordringene med frafall og trenger mest økonomisk støtte får minst. De mister nemlig økonomisk støtte for hver elev som ikke fullfører.

Men det er spesielt en ting jeg vil legge ekstra vekt på – manglende satsning på yrkesfag. Norge trenger flere yrkesfagelever – helsefagarbeider som sikrer et fortsatt godt helsetilbud, byggfagelever som skal bygge boligene vi skal bo i, og elektrikere som sørger for at boligene også får lys. Oslo ligger dessverre under måltall for hvor mange elever som bør gå på yrkesfag. Ikke overaskende, når vi vet at det er bingo om du får lærlingeplass når du er ferdig på skolebenken, gjør det at Osloungdom verken har lyst til å ta yrkesfag eller får motivasjon til å gjennomføre. Frafall er et stort problem, og en rett til lærlingeplass er det viktigste vi kan gjør for å minske frafall. Og, jeg er overbevist om at dersom det var bingo om elever på studiespesialisering fikk fullføre utdanningen sin, hadde Oslos gater vært fulle av foreldre og elever som protesterte, til høyrebyrådet hadde lagt seg langflat og sikret at alle elevene fikk fullført utdanningen sin. Men når det er yrkesfagelever det er snakk om, skjer ikke den samme mobiliseringen og det er ikke så viktig. Sånn kan vi ikke ha det. Vi må behandle alle elver like likt og sikre at alle får fullført videregående skole ved å sikre alle yrkeselever lærlingeplass.

16 år med Høyrestyre i hovedstaden er nok. Til høsten må vi sørge for at de ikke inntar regjeringskontorene og vannstyrer landet sånn de har gjort me Oslo. Og i 2015 er det jaggu på tide med et skifte. Da må byen få et byråd som er for hele byen, ikke bare de rike og skaper en samla by, ikke en delt by.

Innlegget ble holdt 12.juni 2013 under debatten om årsveretnigene i bystyremøte i Oslo.

En seier for Oslo, Oslos befolkning og Tøyen

Bilde

I dag har SV sørget for en løsning på Munchs kunst, en historisk satsning på Tøyen, gjeninnføring av bemanningsnormen, et utvidet kulturtilbud og mye mer. For å få gjennomslag for dette kommer SV til å stemme for et nytt Munch-museum i Bjørvika. Plasseringen av Munch-museet er ikke SVs primærstandpunkt, men helheten er en seier for Oslo, Oslos befolkning og Tøyen. 

Et historisk løft for Tøyen

I dag sørger SV for et historisk områdeløft for Tøyen med et nytt badeland i kommunal regi på Tøyen, et sammenhengende grøntarealer over Finnmarksgata, en ny friluftscene, opprustning av Tøyen T-banestasjon, opprustning av Tøyen-senteret og Tøyen Vitenpark, med et nytt vitensenter, etableres. Oslo kommune skal også forplikte seg til et områdeprogram over 5 år for å bedre levekårene på Tøyen etter modell fra Oslo Sør- og Groruddalsatsningen på 25 millioner kroner per år. I tillegg vil Tøyen skole bli en kultur og miljøskole og et kultursenter for bydelen. Skolen skal få utvidet åpningstid fra høsten 2013, og er åpen og tilgjengelig på kveldstid og i skolens feriedager. Alle elevene på Tøyen skole får gjennom områdeprogrammet gratis kjernetid i aktivitetsskolen. Dette vil gjøre Tøyen til et bedre sted å bo og vokse opp i. 

 

Et boligløft på Tøyen

I Tøyen-skolekrets er det i dag 1 000 kommunale boliger. Så mange kommunale boliger på et så lite område har verken vært bra for Tøyen eller de som bor i de kommunale boligene. Her har SV fått gjennomslag for en langt bedre løsning på kommunens kommunale boliger på Tøyen og i Oslo der vi selger ned antallet kommunale boliger på Tøyen, mens vi totalt sett øker antallet kommunale boliger. Sånn får vi en mer spredt bebyggelse av de kommunale boligene, noe som er bra for bomiljøet på Tøyen samtidig som flere får en kommunal bolig de kan leve i. 

 

Flere SV-seiere

I tillegg har SV fått gjennomslag for viktige SV-saker som gjeninnføring av bemanningsnormen i barnehagene, som vil gi en bedre barnehage, at ingen mennesker med omsorgsbehov skal settes ut på anbud, og igangsetting av et fornyings- og omstillingsprosjekt av kommunens virksomheter i tett samarbeid med de ansatte og deres fagforeninger. I tillegg har vi fått gjennomslag for at tomme kommunale bygg skal vurderes for bruks til kunstatelier, verksteder for kunsthåndverker med mer. 

 

En stor seier

Det er ingen hemmelighet at et nytt Munch-museum i Bjørvika ikke har vært SVs primærstandpunkt – vi har jobba for at et nytt museum på Tøyen. Men når situasjonen har vært så låst at det verken vil bli bygget et museum på Tøyen eller Bjørvika har SV her gått inn for å finne en løsning som både ville være bra for Tøyen, Munchs kunst og Oslos innbyggere. Det vi har fått til, og helheten er en stor seier for Oslo. 

 

Bilde er tatt av MagneG http://www.flickr.com/photos/diegeekdie/4675175286/

SV fikk gjennomslag for stemmerett for 16-åringer!

2901856490_e416958f00

I dag fik SVs forslag om at 16åringer skal kunne stemme i lokalvalget i Oslo 2015! Dette er en vitkig sak for demokratiet, ungdom og Oslo. Vi feirer.

Les innlegget mitt i bystyret her:

Ordfører, dette er en viktig sak for å utvide, forbedre og videreutvikle demokratiet vårt.

Å gi 16åringer stemmerett handler om å ta ungdom på alvor, og erkjenne at de har erfaringer, kunnskap og kreativitet som er viktig for de politiske valg som skal taes.

Å gi 16åringer stemmerett gjør at ungdom blir mer interessert i politikk. Rapporten fra prøveforsøket med 16-årig stemmerett i 2011 viste at 16-åringene som fikk stemme var mer interessert i politikk, enn jevnaldrende ungdommer.

Det er også et mer logisk tidspunkt å gi ungdom stemmerett når de er 16 enn når de er 18. 16-17 åringer er i langt større grad enn 18-19åringer knyttet til et lokalmiljø fordi mange 18-19åringer har flytta hjemmefra i forbindelse med studier.

Ordfører, 58 prosent av dem brukte stemmeretten sin, noe som er 5 prosentpoeng lavere enn den generelle valgdeltagelsen i de samme kommunene, men 12 prosentpoeng høyere enn hos ordinære førstegangsvelgere. Når vi vet at sannsynligheten for at du fortsetter å stemme hvis du har stemt første gang, er vil innføring av 16årig stemmerett øke valgdeltagelsen i Norge.

Evalueringer av ordningen viste også at 16- og 17 åringer i forsøkskommunene ble mobilisert i nesten like stor grad som andre velgere. Så det er ikke sånn at ungdom er mindre interessert i politikk enn andre aldersgrupper.

Å gi 16åringer stemmerett handler også om å gi et større press på oss politikere for å jobbe for de sakene som er viktig for ungdom. Når eldre har stemmerett, men ikke ungdom er eldre velgergruppe politikerne må ta hensyn til ellers straffes det seg i valg, mens ungdom er ikke en velgergruppe som kan taes hensyn til, men det straffes ikke like hardt i valg fordi ungdom ikke har stemmerett. Å gi 16åringer stemmerett handler derfor også om å likestille ungdoms saker med andre grupper i samfunnets saker.

Høyre argumenter for at man ikke er myndig når man er 16 år og bør derfor ikke ha stemmerett. For det første er det tilfeldig at den generelle myndighetsalderen og stemmerettsalderen i dag følger hverandre. Historisk har det ikke vært sånn. I dag regnes også16 åringer som myndige på enkelte områder som helse og straffbarhet. Den kriminelle lavalder inntreffer ved 15årsalderen. Så om Høyre er opptatt av konsistens bør de også foreslå å heve myndighetsalderen på disse områdene.

Menneskerettighetserklæringen slår fast at «Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.”. Det bør derfor være tungtveiende argumenter for å ikke la folk stemme, og i denne saken er ikke argumentene å frata noen stemmeretten tunge nok.

Høyres argument om konsistens mellom myndighetsalder og stemmerettsalder er på ingen måte et så tungtveiende argument at vi kan nekte 16 åringer å stemme.

Historisk sett har stemmerettsalderen i Norge vært senket fire ganger siden 1920, og senest i 1978 da 18-åringer fikk stemmerett. Tiden er inne for å senke stemmerettsalderen ved neste bydels- og kommunevalg i Oslo.

Hurra for to hovedopptak til barnehagen!

113608760_e73e39a152I dag får SV gjennomslag for to hovedopptak i Oslo-barnehagen. Det gjør at ingen lengre trenger å gå et helt år uten barnehageplass etter endt permisjonstid. Dette er en veldig bra sak og en seier for barna, nybakte foreldre og SV. Jeg har et ord å si – Hurra.

I dag er det sånn at ikke alle får barnehageplass når ungene er et år. Unger som er født etter den magiske datoen 1.september får ikke være med i årets barnehageopptak, men må vente til neste års opptak. Det betyr at fortvilte foreldre ikke får barnehageplass til podene sine etter permisjonstiden har gått ut. De må i værste fall vente et helt år. Gå et helt år uten permisjonsrettigheter eller barnehageplass. Det betyr at noen må ufrivillig gå på kontaktstøtte. At foreldre ufrivillig må jobbe redusert. Noe som oftes er damer som gjør. At foreldre må få besteforeldre til å steppe inn, om man er heldige å ha det. Eller at foreldre må overlevere barna sine til dagmamma eller andre som kan passe ungene, men som ikke er kvalitetsikkert. Dette er galskap og svært uheldig.

Det er også veldig uheldig for gode fødsler, helsesøstre og jordmødre. 

Norske foreldre har begynt å planlegge å føde før 1.september noe som har ført til overfylte fødeavdelinger og sprengt kapasitet om sommeren. Helsesøstre og jordmødre er fortvilte. De har ikke ressurser nok til å ta imot alle foreldre som har timet fødselen til 1.september.

Å innføre to hovedopptak gjør derfor at vi pålegger kommunen at alle skal ha barnehageplass to ganger i året. 1.september og 1.april. Det betyr at vi må bygge flere barnehager sånn at alle skal sikres plass, ikke bare en gang i året men to.

Gratulerer til barn og foreldre – nå er det bare opp til byrådet å følge flertallet i bystyre. Men det er de lovpålagt å gjøre:)

Les mitt innlegg om dette på Maddam.

Bildereferanse

Place: Taken on the streets of koramangala:Blr
Flaws: Should have moved a lil bit towards right and covered the kid on the right fully & avoided the blank space on the left.