Santiago med sine nesten seks millioner innbyggere har ikke forandret seg mye. Gatenene er de samme, fjellene er like hoeye og forskjellene mellom de rike og fattige bydelene er like store.
Huset som jeg bodde i (som utvekslingsstudent i 2001) har heller ikke forandret seg mye. Og man kan fremdeles hoere korpsmusik daglig fra politiskolen like ved.
Spansken min fungerer. Jeg er faktisk litt overasket over at jeg husker saa mye av spraaket paa tross lang tid uten trening. Rart hvor godt man husker spraak.
De som har forandret seg er familien jeg bodde hos. Vicente som var 3 er 12, og Daniel og Renato som var 12 er naa 21, har bil og er begge voksne.
Vaeret er herlig. 25 grader og sol. Jeg er allerede solbrent, men er enda for bleik til aa bruke mine lyse sommerklaer.
Ellers er det veldig vanskelig aa fungere uten mobiltelefon. Som oss i Norge har chilenere blitt avhengige av mobiltelefon. Alle avtaler gjoeres med mobiltelefon, og alle har glemt hvordan man i det hele tatt greide aa moetes foer mobiltelefonens tid. Jeg lurer ogsaa paa det. Hvordan greide vi oss egentlig? Og hvordan moetes man uten mobil? Hittil proever jeg aa henge en del paa facebook naar jeg er hjemme og har lomma full av diverse mobiltelefonnummer hvis jeg skulle vaere saa heldig aa finne en telefonautomat, som det selvfoelgelig er veldig faa av. Alle har jo mobil!
Bildet er fra bakgaarden til en kompis av meg.