Monthly Archives: februar 2010

Endelig en tøff stemme i inkluderingsdebatten

Det er vel ikke bare meg som både har vært frustrert og redd over hvordan inkluderingsdebatten i Norge har utviklet seg. Debatten har blitt dominert av ekstreme yterpunkter som Siv Jensen, Hege Storhaug på den ene siden og Mohyeldeen Mohammad på den andre som alle spiller på fremmedfrykt, stigmatisering og ekstreme beskyldninger mot de som er annerledes enn seg selv.

Debatten har utviklet seg i en svært ond spiral der du bare er ”tøff” hvis du hopper på den elleville karusellen og unyanserte beskrivelsen, og ”naiv” dersom du i hele tatt prøver å trekke inn andre perspektiver. En etter en har partier og politikker hivd seg etter FrP og Siv Jensen i ”kampen om å være tøffest mot innvandrere”.

Medias vinkling har verken vært balansert eller nyansert. IMDIs årsrapport vise tydelig at mediabilde preges av negative og problemorienterte saker, selv om faktisk integreringen i Norge går relativt bra.

“Norske mediers dekning av saker om innvandring

og integrering er polarisert og ofte problemfokusert.

Enkelte grupper, særlig somaliere og muslimer, får

mer oppmerksomhet – og negativ fokus – enn

andre. Den polariserte fremstillingen, skygger for

det normale og dagligdagse, og bidrar til at fremstillingen

av enkelte grupper er lite nyansert”  fra IMDIS årsrapport

Hele debatten har sårt manglet en virkelig tøff stemme som nyanserer debatten, er kompromissløs for et flerkulturelt samfunn, mot stigmatisering og fordommer og samtidig er kompromissløs for likestilling, demokrati, likebehandling uansett om det gjelder minoriteter eller majoritetsbefolkningen. Og som alltid kjemper for disse prinsippene. Og ikke bare kjemper for disse prinsippene når det gjelder andre.

Auduns Lysbakkens tale til SVs landsmøtet i dag er denne tøffe stemmen. Talen hans er ikke bare en god situasjonsbeskrivelse og analyse av utfordringene og mulighetene vi står ovenfor, men også klar og tydelig på hva som skal være målet.

Her er et lite utdrag fra talen hans (eller les den her)

Jeg vil foreslå et tredje standpunkt som grunnlag for vår politikk. Et som verken er assimilering eller kulturrelativisme. Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vi skal være én nasjon. Det som binder oss sammen er ikke hvor lang slektstavle vi har i Norge, men at vi bor her og er glad i dette landet. I den norske nasjonen er det derfor plass til mennesker med røtter og tilhørighet også andre steder i verden.

Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vår nasjon skal ha noen felles, ufravikelige verdier. Det vil foregå politisk kamp om hva disse skal være, men jeg vil foreslå demokrati, likestilling og sosial likhet. Vi må være kompromissløse på de felles verdiene og spillereglene. De må gjelde alle, og vi må kreve at de respekteres av alle, og at alle tilpasser seg dem.

Det tredje standpunkt handler om å akseptere religiøst og kulturelt mangfold utover disse felles grunnverdiene. Om å se ulik bakgrunn og identitet som en styrke for Norge, ikke en trussel.

Det tredje standpunkt handler om å behandle alle innbyggere i dette landet som individer. Ingen skal måtte stå ansvarlig for det andre gjør, eller bli kollektivt dømt og vurdert.

Reklamer

Det lønner seg å satse

I Ingrid Aunes blogginnlegget ”Ingrid gjør ting hun ikke kan” skriver hun om det å tørre. Motivet hennes er å tørre å satse, og gjøre det hun egentlig ikke vet om hun kan.

Jeg har tenkt en del på dette. Og som Ingrid lever jeg opp til mottoet at jeg ikke kun skal begrense meg til å gjøre det jeg er 100 % sikker på at jeg greier. Jeg skal tørre å satse.  Og tørre å hoppe ut i ting jeg har lyst til å gjøre selv om jeg ikke vet om jeg greier det.

Dette er noe alle vi jenter og damer bør bli flinkere til. For vi ”safer” for mye. Og vi kvier oss for å gjøre ting vi ikke helt vet om vi kommer helberga igjennom. Men når vi tørr. Når vi satser så gjør vi det sikkelig bra.

Som en venn av familien sa til meg som liten jente etter en lang dag på ski. Den som har falt mest i dag har lært mest. For den har satt sine egne grenser på prøve.

Likevel er det ikke slik at kjønnsforskjeller eksisterer fordi jenter er feige. Det er ikke fordi jenter ikke tørr å ta ordet at flere menn enn kvinner snakker i møter og  forsamlinger. Det er mye lettere å ta ordet eller stå for det man mener dersom man får respons, helst positiv. Når gutter oftere blir referert til og oftere får positiv respons, både av jenter og gutter, blir det vanskeligere å ta ordet som jente.

Dette betyr ikke at jenter skal deppe og se mørkt på livet, men vi må være klar over at dersom vi hadde vært gutter ville vi sannsynligvis fått mer positiv tilbakemelding på det vi gjør vært større. Så når vi får en positiv tilbakemelding, gang den iallfall med 3.

Så sats. Det lønner seg. Og husk du er ofte flinkere enn den tilbakemeldingen du får.

I år får vi lønn som fortjent

(Denne kronikken stod på trykk den 11.februar i Namdalsavisa hvor jeg er fast spaltist)

Jeg er takknemlig for å ha hatt gode lærerne på barneskolen, ungdomskolen og videregående skole. Rett etter endt skolegang hadde jeg nok aldri innrømmet det. Da var det hverken kult å like lærerne eller skolen. Og selv om vi alle innerst inne var glad for mye av det vi lærte, var det ikke sosialt akseptert å si noe annet enn at lekser var gørr kjedelig.

Men nå som 26-åring, 6 år etter videregående skole, 10 år etter ungdomskolen og 14 år etter barneskolen, er jeg svært takknemlig for den innsatsen lærerne gjorde for meg og mine klassekamerater. Barneskolelæreren vår som lærte oss å samarbeide, selv om det ikke alltid gikk like bra. Ungdomskolelæren min som lærte meg å like å skrive. Videregående læreren min som ga meg selvtillit til det jeg ville gjøre. Og selv om jeg var mildt sagt forbanna da, er jeg også glad for at naturfaglæreren vår ga oss helårsprøve i hele pensum, ja HELE boka, med fire dagers forvarsel i den fineste uka i juni. Jeg ble i det minste stødig i naturfag. Denne innsatsen de gjorde for meg har vært avgjørende for det jeg kan og er i dag.

Det er ikke bare mine lærere som hver dag gjør en stor og viktig innsats for norske elver. Lærerne utgjør selve grunnsteinen i norsk skole, og uten lærerne ville vi rett og slett ikke ha hatt noe skole.

Sykepleiere og hjelpepleiere er en annen gruppe jeg har stor respekt for. To somre på rad jobbet jeg på Namsos Sykehjem. Her ble jeg mektig imponert over de ansattes innsats og den kunnskapen de hadde. Hvor mye de ga av seg selv, og hvor mye omsorg de hadde for beboerne gjorde også et stort inntrykk på meg. Som sommerhjelp var det bare å bøye seg i støvet. Her var det damer og menn som kunne det de drev på med! Jeg kan bare håpe på at jeg ville bli like flink i min fremtidige jobb.

Felles for lærerne, sykepleierne, hjelpepleierne og andre omsorgsarbeidere i offentlig sektor er at de utfører mange av de viktigste oppgavene i samfunnet vårt. Uten dyktige lærerne er vi dårlig skodd for framtida. Det er kommende generasjoners kompetanse som bestemmer hva slags samfunn vi skal få i de kommende åra. Og uten sykepleiere ville både sykehus og sykehjem blitt satt ute av spill.

Det som yrkene også har til felles er at de er kvinnedominerte, og at disse får langt mindre betalt enn sammenlignbare mannsdominerte yrker.  Her er det noe som skurrer. Hvorfor er det slik at ingeniører i offentlig sektor, med samme utdanningsnivå og ansvarsbyrde, tjener mer enn sykepleiere? Jobber de mer? Nei. Har de mer utdanning? Nei. Utfører de viktigere oppgaver? Nei. Det finnes rett og slett ingen god grunn for denne urettferdigheten. Men det finnes en dårlig grunn til lønnsforskjellen: Kjønn.

Siden Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa og underbetalingen først og fremst gjelder kvinnedominerte yrker, fører dette til store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner.

For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 85 øre. I tillegg er bruken av midlertidig ansettelse langt mer utbredt blant kvinner enn menn, og kreative stillingsbrøker brukes over en lav sko. 57,53 %, 11,57- %- og 32,45 %-stilling. Hvor mange dager i uka er en 57,53%-stilling. To og en halv dag i uka, og en ekstra dag hver tredje uke?

Med lav lønn, midlertidig ansettelse og en svært oppfinnsom stillingsbrøk er det vanskelig for mange å få ting til å gå rundt. Det er vanskelig å få lån og vanskelig å planlegge egen fremtid.

I 100 år har norske kvinner og menn krevd likelønn. Og i 100 år har vi ikke fått det til. Likelønnskommisjonen fastslo at skal vi få likelønn må blant annet staten stille med penger til å heve lønna i kvinnedominerte yrker i offentlig sektor – en såkalt likelønnspott.

I dag er både dagens regjering, med SV i spissen, og fagbevegelsen positive til en likelønnspott. I vårens tariffoppgjør har vi dermed en historisk sjanse til å få gjennomslag for det hundre år gamle kravet. Nå må vi smi mens jernet er varmt! Men da må både regjering og fagbevegelse prioritere, og da må de prioritere likelønn.

Så la det bli lærernes, sykepleiernes, hjelpepleiernes og kvinnenes vår. La folk få riktig lønn for viktige samfunnsoppgaver. Prioriter likelønnspotten i år!

Les mer om likelønn:
Norges Sykepleierforbunds ressursside

Ny sjokkmåling?

Dette blir et svært nerdete innlegg, men siden jeg har ytret meg om Klassekampens fremside og fått svar fra journalisten Anders Horn på Twitter, utdyper jeg meningene mine her.

I lørdagsutgaven av Klassekampen kan vi lese overskrifta ”Ny sjokkmåling for KrF, V og SP”. Selv om avisas historiske oversikt fra 1945 og frem til i dag viser at oppslutningen til sentrumspartiene ligger på et historisk bunnivå, sier den nye meningsmåling deres svært lite og er på ingen måte å betegne som en ”sjokkmåling”. Kun et av de tre sentrumspartiene er utenfor feilmarginen: KrF. De har gått ned 2 prosentpoeng. Med en feilmargin på 1 prosent er dette en reel nedgang. Nedgangen til Sp og V er derimot innenfor feilmarginen. Det betyr at man ikke kan slutte at den faktiske oppslutningen til partiene har gått ned. De kan faktisk ha gått opp. Det vet vi ingenting om. Den høyeste potensielle oppslutningen er 5,9 % for Sp og 4,5 % for V i denne målingen. Den forrige målingen viste  5,1% og 4,3% for de respektive partiene. Som vi ser kan partiene potensielt sett ha høyere verdier i dag enn ved forrige måling. Vi vet derfor ikke om oppslutningen til disse to partiene har gått ned eller opp.

Heller ikke oppslutningen til SV som betegnes som en ”brukbar framgang” er en reel (signifikant) endring.

Det vi derimot kan slutte ut i fra avisas nye tall er at Ap har gått fram og KrF tilbake. Tilbakegangen og fremgangen til de andre partiene vet vi ikke om skyldes målefeil eller reelle endringer.

Klassekampen har dekning for sin historiske gjennomgang av sentrumspartienes oppslutning, men kan ikke slutte at dette er deres historiske bunnpunkt. Den laveste potensielle verdien for forrige måling var 12,4%, mens den høyeste potensielle verdien for denne målingen er 15,4%. Det betyr at det kan tenkes at sentrum var reelt sett lavere ved forrige måling enn denne.

Konklusjonen er at selv om sentrum er på et historisk bunnivå, viser ikke denne målingen at ”Sentrum stuper videre”, slik som det står i avisas overskrift. To av tre partier står på stedet hvil, mens det er kun KrF som har en reel nedgang. Og målingen viser kun signifikant endring til Ap og KrF.

Nå skjønner jeg jo at journalister ønsker å lage den mest interessante vinklingen ut i fra de tallene de har, men å si at ”sentrum stuper videre” er å gjøre mer ut av tallene enn det de faktisk sier oss.