Vårens kommunestreik var den mest omfattende streiken vi har hatt i Norge på over tretti år. På det meste var hele 45 000 arbeidstakere tatt ut i streik. Hovedkravene var likelønn og lønnsøkning for lavtlønte. Etter to uker med streik kom partene til enighet. De streikende gikk seirende ut. Alle fikk et generelt tillegg på 2,1 prosent og minimum 7 100 kr. Sammen med lønnsoppgjør i staten er dette et steg nærmere likelønn.
Må holde trykket oppe
Likevel må vi ikke glemme at vi langt i fra er i mål. Det er enda mye som må gjøres for å utjevne dagens lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Det er derfor viktig at fagforeningene forsetter å holde trykket oppe, og ikke nedprioriterer likelønnskravet i kommende lønnsforhandlinger.
Det mest iøynefallende med streiken var hvor stor sympati den hadde i befolkningen. Som streikevakt kunne min tante fortelle at til og med småbarnsforeldrene, desperate etter noen som kunne passe ungene sine, støttet streiken.
Den eneste som var litt amper var en gammel bestemor. Hun var derimot ikke kritisk til streiken, men kommunens tilsynsordning for barn som de hadde opprettet mens streiken pågikk. Det lukter streikebryteri lang vei, var hennes umiddelbare kommentar. Bortsett fra denne bemerkningen var det ingen sure miner.
Heller ikke media greide å grave fram kritiske tredjeparter som hadde blitt rammet av streiken. Selv om mange ble rammet var det også mange som streiken.
Det er ikke så overraskende at streiken hadde så stor støtte. Likelønn er et krav det er vanskelig å si seg uenig i. At kvinner tjener femten prosent mindre enn menn er rett og slett ikke rettferdig. Og alle ser hvilken innsats barnehageansatte, lærere, sykepleiere og andre omsorgsarbeidere gjør for samfunnet vårt. Det er de som holder hjulene i gang. At de ikke får lønn som fortjent er ikke rettferdig.
Arbeidstakernes seier i lønnsforhandlingene er for likelønnskravet. Men dessverre er ikke problemet løst. Selv om lærere, sykepleiere, barnehageansatte og andre omsorgsarbeidere får litt bedre betalt, er det enda langt igjen til full rettferdighet. Det er derfor avgjørende at fagforeninger forsetter å prioritere likelønn. Også i kommende års lønnsforhandlinger!
Kompleks problematikk
Samtidig er likelønnsproblematikken svært kompleks. I tillegg til store lønnsforskjeller mellom tradisjonelle dameyrker og manneyrker, fører også ulikt ansvar for barn til at forskjellene mellom menn og kvinner blir større. De største lønnsforskjellene kommer nettopp med barna og foreldrepermisjonen.
Som kjent tar kvinner ut mest foreldrepermisjon. Å være sammen med sine egne barn har en verdi i seg selv. Men når damene er ute i foreldrepermisjon, skyter lønnsforskjellene i været. I er forventninger fra arbeidsgivere og økonomiske hensyn avgjørende for hvordan mange foreldre fordeler permisjonen.
Å sikre at permisjonsfordelingen blir uavhengig av foreldrenes ulike muligheter på arbeidsmarkedet er derfor en forutsetning for at alle foreldre skal ha reel mulighet til å kunne fordele permisjonen likt. En tredeling av fødselspermisjonen, hvor menn og kvinner er sikret en tredjedel hver vil bidra til å styrke mulighetene til lik fordeling og være med å utjevne lønnsforskjellene.
Likelønn er et mål de aller fleste er enige om, men det vil ikke komme av seg selv. De som har vært med og kjempet i årets lønnsoppgjør skal være stolte av å ha bidratt til at vi har kommet et skritt nærmere. Samtidig må vi ikke glemme at veien videre heller ikke kommer av seg selv. Vi vil ikke komme lengre hvis ikke likelønn forsetter å være hovedprioritet fra en samlet fagbevegelse. Samtidig må vi gå inn for politiske ordninger som sikrer like muligheter for menn og kvinner.
Ingvild Reymerts Blogg 
Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner dette, jeg.
Er likelønn slik at en mannlig og en kvinnelig sykepleier i dag ikke har samme timelønn og at det kjempes for at de skal få samme timelønn ?
Jeg trodde vi hadde kommet så langt at dette ikke var tilfelle. Ulik timelønn for likt arbeid er jo rett og slett diskriminerende og dette bør jo anmeldes!
Eller er det slik at man blander epler og pærer ?
At man sier at en med 3 års utdanning skal ha lik lønn som en annen med 3 års utdanning uansett hva man jobber med ?
Dette er i så fall totalt urimelig. Man må lønne ut fra jobben som blir gjort, ikke hva andre har utdannet seg som!
For det første : Når man starter en utdanning må man ha karakterer for å komme inn. Noen utdanninger er lette å komme inn på, andre er ikke så lette å komme inn på. Derfor må noen jobbe mer allerede FØR utdanningen for å bli det de ønsker. Allerede her er det forskjeller. Bør ikke de som velger den vanskelige vei avlønnes bedre ?
Videre er det slik at i studiesituasjonen er noen studier mer krevende enn andre. Bør ikke dette taes med i betraktning ?
I arbeidssituasjonen er det mange jobber som har tunge løft og som sliter på kroppen. Andre er mer stillesittende, men det fordrer kanskje mer ansvar. Bør man ikke ta stilling til dette i avlønningen ?
Kan du så fortelle meg hvordan du kan komme frem til at man skal avlønne disse faktorene likt ?
Til slutt – og dette vil jeg gjerne ha svar på :
En prest har 6 års utdannelse.
Dette er omtrent like lenge som det tar å bli lege.
Mener du at prester og leger bør lønnes likt ?
Hei Haakon
Problemet er ikke at menn og kvinner i samme yrke tjener ulikt for nøyaktig samme arbeidsoppgaver. Hovedproblemet er at kvinnedominerte yrker har mye lavere lønn enn mannsdominerte yrker.
Når du spør meg hva som bør være ledende for hvor stor lønna skal være er norsk lov veldig tydelig. Likestillingsloven sier at man skal ha lik lønn for:
1) likt arbeid
2) for arbeid av lik verdi
3) for arbeid som krever samme kompetanse
4) for arbeid som har lik ansvarsbyrde
En arbeidsgiver kan ikke forskjellsbehandle ansatte i ulike yrker dersom disse kriterinene er oppfylt, også mellom yrker (de tre siste kriteriene). Altså en kommune kan ikke lønne en ingeniør og en sykepleier ulikt dersom de gjør arbeid av lik verdi, hvord det kreves like stor kompetanse og har like stor ansvarsbyrde.
Harstadsaken tjener som et godt eksempel på denne forskjellen. I Harstad-saken ble det klagd inn at sykepleiere hadde en årslønn på 355 00 kr, mens ingeniører i kommunen tjente 366 – 382 000 kroner i året. Likestillingsombudet vurderte at de hadde sykepleierne gjorde et arbeid av lik verdi som ingeniørene, det behøvdes lik kompetanse for begge arbeidsoppgavene og begge hadde like stort ansvar. Altså de oppfylte kravene til Likelønnsloven.
Likestillingsombudet konkluderte derfor med følgende:
Problemstillingen i denne saken ligger således etter ombudets
mening i kjerneområdet for det som synes å ha vært lovgivers
intensjon med innskjerpingen av likelønnsbestemmelsen i
2002.”
”Ombudet finner på denne bakgrunn at opprettholdelse av
lønnsforskjellene mellom sykepleierne og ingeniørene er
uforholdsmessig inngripende i forhold til formålet med
lønnsfastsettelsen. Det siste vilkåret i unntaksbestemmelsen i
likestillingsloven § 3 fjerde ledd er derfor ikke oppfylt, og
konklusjonen blir at lønnsforskjellene er i strid med
likestillingsloven § 5, jf § 3.”
Likestillings- og diskrimineringsnemda kom derimot til en annen konklusjon enn ombudet etter at Harstad kommune klaget på ombudets avtale.
De var ikke uenige i ombudets vurdering av kriteriene i Likelønnsloven, men mente at hensikten til loven ikke var å utjevne lønnsforskjeller.
Samtdig uttalte nemda følgende:
«Nemnda har for øvrig notert seg at kommunens lønnstilbud for ny årslønn fra 1. mai 2008 for de aktuelle personene fører til at lønnsforskjellene er på vei til å bli utjevnet, og legger til grunn at det er et mål for kommunen med ytterligere utjevning.»
(http://www.ldo.no/no/Aktuelt/Nyheter/Arkiv/2008/Harstad-saken–ombudets-uttalelse-omgjort-av-nemnda/)
Harstadsaken er et eksempel på hvor store lønnsforskjellene er mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrker. Derfor er de fleste enige om at dette er urettferdig og ønsker å gjøre noe med disse lønnsforskjellene. Det tror jeg sikkert du også er enig i.
Det jeg sliter med å forstå er oppdelingen i grupper.
Alle i Norge er individer og velger selv sin utdanning og arbeidssted.
Vi har et verdigrunnlag som er tuftet på at man ikke skal forskjellsbehandles basert på kjønn, hudfarge, etnisitet, religion og jeg mener også at seksuell legning bør legges ved.
Om man skal føre kamp for en gruppe og sammenligne seg med andre grupper er vi langt ute å kjøre.
Du sier selv at dette dreier seg om at kvinnedominerte yrker tjener mindre enn mansdominerte yrker.
Hadde du ikke kommet inn på kjønn ( delt inn i grupper ) hadde jeg forstått mer.
Vi har andre grupper i samfunnet. Vi vet f.eks. at blant drosjesjåfører er etnisk ikke-norske godt overrepresentert.
Eller ved gatekjøkken.
Kan man ikke da argumentere at ikke-etniske har en helt annen lønnsmodell enn etnisk norske og at etnisk ikke-norske må ha et kraftig lønnshopp ?
Det vil i såfall være basert på samme argumentasjon som du bruker i kjønnsinndelingen.
Jeg tror loven er ment slik :
En arbeidsgiver kan ikke lage to avdelinger som utfører likt arbeid/verdi og kalle avdelingene forskjellige ting og så avlønne forskjellig ut fra det.
Om man lager f.eks. to salgsavdelinger og lønner de forskjellig er det klart at loven beskytter mot dette.
Og om en ingeniør og en sykepleier blir satt til å skrive brev skal de ha lik lønn. Og det er der jeg tror loven kommer inn.
At kvinner velger en type arbeid og menn en annen er i utgangspunktet ikke noe argument for at man må ha lønnsøke for den ene gruppen.
Det er verdien av arbeidet, uansett kjønn, som må legges til grunn.
Ingvild – et annet spørsmål jeg har :
Når du nevner forskjellen på lønn mellom sykepleiere og ingeniører – er det ikke slik at en gjennomsnittlig sykepleier ikke har 100% stilling og at en gjennomsnittlig ingeniør har det ?
Vil ikke det bety at det er mer fair å snakke om timeslønn og ikke årslønn ?
Hei Haakon
I eksempelet jeg brukte er ikke dette tilfellet. Når Norsk Sykepleierforbund sier at kvinner tjener 15 % mindre enn menn er det basert på timelønna.
Du har helt rett i at mange kvinner jobber ufrivillig deltid. Dersom man regner ut i fra årslønn blir derfor forskjellene enda større.
Kampen for at heltid skal være en rettighet og deltid en mulighet er derfor også en viktig del av likelønnskampen.
Min opplevelse er tvert i mot at det var liten forståelse for denne streiken, eller rettere sagt for disse streikene, for de forkjellige ATO’ene var jo ikke helt enige om hvorfor de egentlig streiket. Og jeg blir mektig irritert av at dere utvanner likelønn-begrepet. Dette er, dvs var, et ord med en entydig betydning, det er tåpelig å skulle la det dekke alt man synes er vondt og vanskelig og urettferdig med lønnsforskjeller mellom yrkesgrupper, privat og offentlig, skift og turnus osv.
Jeg skjønner fremdeles ingen ting, jeg.
Når du sier at kvinner tjener 15% mindre enn menn basert på timelønn så må jo det anmeldes for diskriminering!
Eller er du fremdeles der at du sammenligner yrkesgrupper og ikke kjønn, men kaller det for kjønn ?
At du sier at årslønnen til de som jobber mindre enn 100% utgjør forskjeller er jo ikke så rart. De jobber jo ikke så mye. Skal du utjevne dette må da timelønnen opp for de som jobber mindre enn 100% slik at årslønnen blir lik.
Og da blir det jo slik at de som jobber under 100% får mer i timen enn de som jobber 100%.
Er det rettferdig ?
Er det en viktig del av kampen ?