Kamp mot diskriminering

På dagens bystyremøte reiste jeg debatten om hvordan vi skal sikre at innvandrere ikke diskrimineres på arbeidsmarkedet. Ny rapport fra ISF og FAFO viser at sjansen for å bli innkalt på jobbintervjue synker med 25 prosent om man har et utenlandsk navn. Byråd Kristin Vinje redegjort for hva byrådet har gjort, men det er ikke nok. Diskriminering kan ikke aksepteres, og jeg er derfor glad for at SV  fikk med seg bystyret til å prioritere saken høyere og at byrådet skal komme tilbake med en handlingsplan med flere tiltak. Her blir det nok litt diskusjon om moderat kvotering, som SV går inn for men nok ikke alle partier. Men så langt er alle med på at mer må gjøres, så da håper jeg også alle blir med å gjøre det som må til for å få et rettferdig arbeidsmarked.

Under kan du lese hele innlegget mitt:

Tar ansvar for forskjellene, men gjør ingenting

I dag viste en grundig artikkel fra NRK at levekårforskjellene mellom østkanten og vestkanten i Oslo har økt. I dag tjener folk på vestkanten over dobbelt så mye som folk på østkanten. Levekårsforskjellene mellom øst og vest er gjennomgående når det kommer til levealder, sykefravær, arbeidsledighet, samlivsbrudd og skoleresultater.

Til NRK sier fungerende byrådsleder Torger Ødegaar at han tar ansvaret for levekårsforskjellene. Dette forsåvidt en forbedring fra da sosialbyråd Anniken Hauglie mente det ikke var det blå byrådets oppgave å gjøre noe med levekårsforskjellene. Men det er gjennomgående at Ødegaard, selv om han tar ansvaret for forskjellene, ikke har tenkt til å gjøre noe.

De store levekårsforskjellene er en av Oslos største problemer og det forplikter for et byråd å gjøre noe. Jeg har uttalt meg til NRK og mener at en start kunne være å satse på en aktiv boligpolitikk. Både sikre at alle har et rimelig og godt sted å bo, men også ta grep om boligpolitikken og hindre økende gettofisering. Vi må bygge flere kommunale boliger, bygge flere rimelige uteleieboliger for ungdom, bygge mer varier: bygge småhus og rekkehus i områder preget av blokker, og bygge tettere der det er områder preget av småhus og rekkehus. Vi må gjøre det sånn at flere kan bosette seg på ulike steder i byen og hindre gettofisering av blant annet hvite rike opp mot Holmekollen og områder i byen der det bor nesten bare innvandrere. Dette er dårlig for å skape samhold, innkludering og et samla Oslo.

Dessverre tror jeg ikke byrådet kommer til å endre retning, så her trengs det et politisk skifte.

Krever moderat kvotering

På onsdagens bystyremøte har jeg en interpellasjon om diskriminering i arbeidslivet. En ny rapport fra FAFO og ISF viser at sannsynligheten for å bli innkalt på intervjue synker med 25 prosent om du har et utenlandsk navn. Dette kan vi ikke akseptere. All den tid Oslo har Norges største innvandrerbefolknig er dette spesielt viktig å gjøre noe med i denne byen. Likevel har ikke byrådet gjort noe for å motarbeide denne urettferdigheten, selv om det mange tiltak som kan iverksettes. Blant annet moderat kvotering. På onsdag tar jeg debatten.

Les saken i Utrop her.

Våre helter i bydelsutvalgene

Oslo har 15 bydeler. Til disse velges det bydelsutvalg, som kan sammenlignes med kommunestyrer. SV er representert i nesten alle bydelsutvalgene. De SVerne som sitter der kjemper hver dag for bedre og flere barnehager, bedre eldreomsorg og flere boliger. Altså et bedre nærmiljø for alle de som bor der. I dag hadde vi møte med SVs helter i bydelsutvalgene. Her innleder Hanne Elby som har brukt de siste 16 åra på å jobbe for bedre barnehager i Østensjøbydel og Geirmund Jor som blant annet satte arbeidet mot slumproblematikken på Sinsen på dagsorden.

Veldig lærerikt dag. Og kanskje mest. Veldig imponert over hva våre folk gjør i Oslos bydeler. Stå på!

Årsmøtet i Oslo SU

På søndag hadde Oslo SU årsmøte. Masse bra sosialister som var utolmodig på et bedre kollektivtilud i Oslo, et rasismefritt, feministisk og sosialistisk Oslo. En av uttalelsene som ble vedtatt var om vikarbyrådirektivet der Oslo SU, som SU sentralt, SV, YS, Unio og LO sier nei til vikarbyrådirektivet og ja til faste stillinger. Jeg har vært veldig opptatt av saken, og årsmøtet til Oslo SU fikk meg til å skrive denne artikkelen om vikarbyrådirektivet. Også imot! Les det her.

Nei til utbygging av butikk i Bølerlia og ja til et trygdt nærmiljø

På Bøler har lokalbefolkningen samlet seg mot forslaget om å bygge ny butikk midt mellom skolen og barnehagen. Nærmiljøets hovedpoeng er at man ikke må tilrettelegge for mer trafikk i et område der hundrevis av barn og unge ferdes frem og tilbake hver eneste dag og kveld. Og der bilene allerede må kjøre på fortauet for å passere hverandre.

I dag hadde de arrangert markering mot planene der blant annet Bare Egil, mange barn, foreldre, Hanne Elby (SVs representant i bydelsutvalget i Østensjø) og jeg stilte.

På onsdag skal saken opp i bystyret. SV støtter lokalbefolkningen og kommer til å gå i mot utbyggingsplanene.

Les om saken i Ditt Oslo.

Nå kjempes det om retten til faste stillinger

Har skrevet et innlegg om retten til faste stillinger og kampen mot vikarbyrådirektivet på Maddam.

På besøk hos Nordland SV

I helga besøkte jeg årsmøtet til Nordland SV. Mange bra folk og spennende diskusjoner.

Holder innledning om hva SV bør fokusere på nå. Mang gode innspill i debatten etterpå.

Til lunsj gikk vi også ned i sentrum og deltok på markering mot utsendingen av Leah og hennes datter. Leah har vært offer for grusom menneskehandel, men blir nå kastet ut av landet.

Mer om Leah:

BESKYTT LEAH OG DATTEREN MOT MENNESKEHANDEL
Leah* er en ung kvinne født under fattige kår i Nigeria. Hun vokste opp uten skolegang og uten åpenbare muligheter til å komme ut av fattigdommen. Som ung tenåringsjente ble hun offer for menneskehandlere som fraktet henne ut av hjemlandet og til Italia, der hun ble utsatt for grove krenkelser og alvorlige traumer gjennom flere år. I 2008 kom Leah til Norge. Her ble hun etter hvert fanget opp av det statlige prosjektet for reetablering, oppholdssteder, sikkerhet og assistanse (ROSA), som tilbyr bistand og beskyttelse for kvinner utsatt for menneskehandel. Hun var da gravid, og ROSA sørget for at hun fikk et trygt sted å bo, og at hennes øvrige behov ble ivaretatt. Våren 2010 ble datteren Rebecca* født. Da Leah kom til sitt nåværende bosted, ble hun av norske myndigheter innvilget en refleksjonsperiode på seks måneder. Etter denne perioden søkte hun om forlengelse, men fikk avslag. Hun søkte derfor om asyl i Norge, men fikk avslag på sin søknad. Med hjemmel i utlendingsloven § 32 første ledd punkt b og Dublin II-forordningen har UDI vedtatt å sende Leah og hennes nitten måneder gamle datter tilbake til Italia så snart som mulig. Vi mener at det å bli returnert til Italia vil få alvorlige følger for familiens sikkerhet og helse. Ifølge ROSAs årsmelding for 2010 befinner apparatet bak menneskehandelen seg i Italia. Disse bakmennene har vist seg å være en reell trussel mot kvinner i Leahs situasjon. For eksempel kan de ta pant i barnet og selge det til barnløse eller bruke det til ulike typer arbeid eller seksuelle tjenester for å presse moren til å ”betale sin gjeld”. Bakmennene i Leahs sak har tilknytning til og oppholder seg i Italia. De vet også hvor hun hører hjemme i Nigeria, så verken der eller i Italia vil mor og barn kunne leve i fred for dem.

ROSA rapporterer også at hjelpeorganisasjonene i Italia har blitt såpass hardt rammet av finanskrisen at de ikke lenger har økonomi til å bistå kvinner og barn som returneres fra Norge. Dessuten fører manglende oppfølging etter returen til at vi ikke vet hva som skjer med dem etter at de har forlatt landet vårt. Også Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) advarer mot retur av flyktninger til Italia. I 2011 publiserte organisasjonen en rapport som viser at italienske myndigheter ikke evner å ivareta asylsøkernes behov selv om landet både har en asylprosedyre og et nettverk av asylmottak. Man greier heller ikke å yte nødvendig hjelp til mennesker som får oppholdstillatelse. I en felles kronikk fra juli 2011 hevder Redd Barna, NOAS m.fl. at Norges restriktive linje i asylpolitikken strider imot landets internasjonale forpliktelser. For eksempel har norske myndigheter forpliktet seg gjennom FNs barnekonvensjon til at det i retursaker skal tas hensyn til om det er til barnets beste å bli returnert. I kronikken pekes det også på en ny dom fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg der det fastslås at Norge ikke kan la ”nasjonale interesser” gå foran hensynet til hva som er best for et enkelt barn. Ifølge internasjonale konvensjoner er vi forpliktet til å la barnets behov veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn. Leah og Rebecca lever nå under trygge forhold med et nettverk av venner. Leah får opplæring i norsk og i å lese og skrive engelsk samt at hun går på sykurs. Rebecca har knyttet bånd til lekekamerater og ”tanter og bestemødre”, og er fast til stede i åpen barnehage flere ganger ukentlig. Hun har også noen helseproblemer som hun får behandling for. Å ta fra henne dette for å avspise henne med et liv (sannsynligvis på gata) i Italia, uten noe personlig nettverk og med en alvorlig traumatisert mor som stadig vil måtte leve i frykt for det renkefulle apparatet av menneskehandlere som lurer i skyggene, er ikke til hennes beste. Etter vårt skjønn er derfor vedtaket fra UDI et alvorlig brudd på FNs menneskerettigheter og barnekonvensjon. Vi retter med dette en appell til norske myndigheter og krever – at hensynet til barnets beste prioriteres foran alle andre hensyn – at barnets tilknytning til riket anerkjennes – at mors behov for beskyttelse anerkjennes – at vurderinger i saken gjennomføres i tråd med internasjonale forpliktelser nedfelt i FNs barnekonvensjon og menneskerettighetene
* navnet er endret