Boligregulering gir flere og billigere boliger

Fredag kommenterte Dagens Næringslivs Bård Bjerkholt mine forslag om boligregulering. Kommentaren følger den typiske Dagens Næringsliv-malen: En fornuftig drøfting for og imot, han er for eksempel enig i mine bekymringer om stigende priser og utbyggernes markedsmakt, men som alltid ender kommentaren opp med det samme på forhånd gitte svaret om behovet for mer marked.

Svaret på de norske boligproblemene er, i følge Bjerkholt, å få fart på

boligbyggingen. Det er jeg helt enig i. Når jeg skrev i Klassekampen om behov for

boligregulering, handler det nettopp om at det offentlige også må ta ansvar for

boligbyggingen for å øke tempoet og tilsiget av boliger. I Storbritannia har

Labour-leder Jeremy Corbyn lovet en halv million nye offentlige boliger. Skal vi

løse de norske boligproblemene må vi tørre å tenke minst like offensivt (dog i

norsk målestokk).

Løsningene Bjerkholt og boligutviklerne peker på, er forenklinger av

reguleringer og strømlinjeforming av saksbehandlingen. Noe av dette er det lett

å være enig i, strømlinjeforming er som regel bra og det finnes sikkert en og

annen regulering som ikke er fornuftig, men som en løsning på de grunnleggende

utfordringene vi har i det norske boligmarkedet er det et puslete sidespor

Det er ikke kvalitetskravene som har ført til prisveksten i det norske

boligmarkedet, og kravene vil heller ikke hindre boligspekulasjon som i dag

driver prisene opp. Som Bjerkholt er inne på har utbyggerne selv stor

markedsmakt til å regulere byggetempo og påvirke prisutviklingen. I Oslo har tre

aktører 80 prosent av markedet. Skal vi løse boligutfordringene i Oslo, må vi

bygge så mange boliger at prisene begynner å falle. Utbyggerne trenger ikke et

kartell for å skjønne at det ikke er i deres interesse.

”Dersom det offentlige legger beslag på deler av tomtemassen … blir resultatet

formodentlige færre og dyrere boliger til dem som er henvist til det ordinære

markedet” skriver Bjerkholt. I Oslo har vi i de siste årene derimot sett at tomter

regulert for boligformål står tomme, og at det ikke bygges nok i områder der

marginene ikke er høye nok. Et offentlig boligbyggingsselskap vil ha den fordelen

at de ikke ha krav på profitt og kan bygge der profitten ikke er høy nok for de

private. Slik kan en offentlig heller bidra til å bygge boliger der det ikke bygges.

Samtidig bør det offentlige være sitt ansvar bevisst og utvikle nye tomter, sånn at

tomtemangel ikke gir prisøkning. En ny og regulert ”tredje sektor” vil, ved å gi

nye grupper muligheten til å kjøpe, også ha den bieffekten at det løfter mange ut

av det private leiemarkedet, og dermed føre til lavere leiepriser. Og godt er det

at det nye byrådet har stanset første steg av Høyres gigantplaner om ny E18, og

heller satser på kollektiv som vil øke pendlerkapasiteten inn til Oslo langt mer

enn mer vei noen gang vil gjøre, og slik gi langt flere muligheten til å kunne

bosette utenfor sentrum.

Boligregulering er derimot et politisk virkemiddel som kan gi både rimeligere og

bedre boliger. Uten at det medfører en ekstra kostnad for felleskassa. Et

eksempel på dette finner vi i Sandnes. Der kjøper kommunen gjennom et eget

tomteselskap grunn, regulerer den og inviterer utbyggere til å bygge boliger til

avtalt pris, som de må selges til folk over 18 år uten bolig og som binder seg til å

bo i boligen i tre år. Kommunen sier selv at boligene blir rundt 15-20 prosent

billigere enn markedspris. Drift av tomteselskapet koster ikke kommunekassen

en krone, fordi tomteselskapet gjennom regulering og salg av tomter har gode

inntekter. Målet til tomteselskapet er å stå for 40 prosent av nybyggene i

kommunen. Sandnes Tomteselskap er en form for regulering som både gir

billigere og samtidige flere boliger. Et tomteselskap kan også sleppe inn andre

aktører, som Bjerkholt etterlyser.

På Søndre Nordstrand leier den ideelle boligstiftelsen Thorn Dønhaugs

boligstiftelse ut rimelige utleieboliger til unge for under markedspris. Dette er et

annet eksempel på boligregulering som fungerer. Internasjonalt finnes flere.

Det er på høy tid at boligdebatten blir mer kreativ og at vi tør å diskutere flere

boligpolitiske verktøy. Hittil har utbyggernes mas om mindre reguleringer i for

stor grad fått dominere debatten. I den boligpolitiske verktøykassa er lavere

tekniske krav en liten og puslete skrutrekker. Den er viktig nok den altså, men vi

trenger også politikere som tør å bruke storslegga for å gjøre vei for flere bedre

og billigere boliger.

Ingvild Reymert, nestleder i Oslo SV

La oss snakke om boligregulering

Det er noe fundamentalt galt med det norske boligmarkedet. Når boligprisene i Oslo i det siste året øker med 13,4 prosent er det flere og flere førstegangskjøpere som ikke kommer inn på boligmarkedet. For hvert år prisene stiger, stiger også klasseskillene. For mange uten rike foreldre med egenkapital er det bare å glemme å kjøpe bolig i hovedstaden. Samtidig fortsetter den norske gjelda å øke, i et av Europas mest forgjelede land. Vi har et boligmarked som setter spekulanter foran folk. Det er på høy tid at vi tørr å ta bladet fra munnen og snakke om å gjeninnføre sosial boligbygging og prisregulering.

Norske politikere har vært utrolig puslete Selv om samtlige partier snakker om problemene i det norske boligmarkedet, foreslås det bare overfladiske grep. Arbeiderpartiet ønsker å bygge flere boliger. Alle ønsker å bygge flere studentboliger. Og Unge Høyres leder Kristian Tonning Riise ønsker å bygge enda flere bittesmå boliger som verken er tilrettelagt for funksjonshemmede, gode for miljøet, eller for den saks skyld, noe særlig gode å bo i. Men hvem er det med hånden på hjertet som tror at dersom vi bare sørger for at utbyggerne kan bygge litt flere boliger, så vil de i fellesskap sette egen vinning til side og igangsette en storstilt kollektiv utbygging som senker boligprisene og deres egen gevinst? Selvfølgelig vil de bremse utbyggingen for å sørge for fortsatt høye priser og høy avkastning. Det er slik markedskreftene fungerer, og det er markedskreftene i boligmarkedet som er problemet.

Men det har ikke alltid vært sånn. Markedet har ikke alltid rådet grunnen i den norske boligpolitikken. Etterkrigstiden kjennetegnes av sosial boligbygging der vi i felleskap sørget for å bygge boliger til alle, ikke bare de som hadde råd til det. Det har av en eller annen grunn blitt en opplest og vedtatt sannhet at etterkrigstidas boligpolitikk ikke fungerte, og at alt var verre før. Det er en grov overvurdering av dagens boligpolitikk, og det er heller ikke sant. Vi får stadig høre at prisregulering førte til masse ”penger under bordet”. Forsker Jardar Søvoll i NOVA viser i boka ”Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010” at dette er en myte. Det var et problem i frittstående borettslag, men ikke i OBOS og USBL-lag, der salg foregikk svært kontrollert. Siden høyrefolket sjelden bor i OBOS-blokker er dette tydeligvis noe som har gått dem hus forbi. Det er mange historiske eksempler på at regulering kan fungere, uten at det nødvendigvis betyr at det alltid vil det.

Det er også mange internasjonale eksempler på reguleringer. Så å si alle større byer i verden har en eller annen form for bolig og prisregulering. Det er gjerne denne politikken som har lagt grunnlaget for de mangfoldige og fargerike storbyene mange har blitt så glad i. Selv i kapitalismens høyborg på Manhattan i New York er det et innslag av sosialboliger og prisregulerte leieboliger som går det sosialdemokratiske Norge en høy gang.

Dagens norske boligmarked fungerer antakeligvis for høyrefolket, som kan kjøpe de boligene de vil, og leie ut de andre, men for alle de som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, eller som betaler blodpris i leiemarkedet er det norske boligmarkedet dypt klassedelt og urettferdig.

Jeg ønsker meg derfor staten tar ansvar og igangsetter en sosial boligpolitikk som sørger for at alle har et trygt sted å bo. Der vi etablerer et offentlig utbyggingsselskap som kan bygge boliger når utbyggerne mener marginen ikke er høy nok. Jeg ønsker meg en storstilt utbygging av ikke-kommersielle leiligheter, som gjør at de som ikke har råd eller lyst til å kjøpe egen bolig kan leie et rimelig sted uten å måtte betale skjorta til en bolighai. Og jeg ønsker at vi begynner å bygge opp en tredje boligsektor, med prisregulerte boliger til en overkommelig pris. Har du penger nok til å kjøpe egen bolig i det private markedet, vil nok det nok ikke lønne seg å kjøpe en bolig i det regulerte. Men for alle de som i dag ikke kommer inn på dagens boligmarked, vil dette være et alternativ til å få et trygt sted å bo.

Til syvende og sist handler det om å bygge boliger for alle. Tak over hodet er en menneskerett. Alle unger har rett til å vokse opp i et trygt nærområde, og ikke være redd for at kontrakten til foreldrene skal løpe ut og at de igjen må flytte fra vennene sine. De har rett til å ha gode nærområder med lekeplasser, barnehager og skoler i nærområdet. Det må bli slutt på at unge i etableringsfasen overbys av SATS grunder Vegard Liven som kjøper en leilighet i uka som investeringsobjekt. Dagens markedsstyrte boligmarked har feilet fundamentalt,, det er på tide at felleskapet tar makta tilbake.

Ingvild Reymert
Nestleder i Oslo SV