Det er noe fundamentalt galt med det norske boligmarkedet. Når boligprisene i Oslo i det siste året øker med 13,4 prosent er det flere og flere førstegangskjøpere som ikke kommer inn på boligmarkedet. For hvert år prisene stiger, stiger også klasseskillene. For mange uten rike foreldre med egenkapital er det bare å glemme å kjøpe bolig i hovedstaden. Samtidig fortsetter den norske gjelda å øke, i et av Europas mest forgjelede land. Vi har et boligmarked som setter spekulanter foran folk. Det er på høy tid at vi tørr å ta bladet fra munnen og snakke om å gjeninnføre sosial boligbygging og prisregulering.
Norske politikere har vært utrolig puslete Selv om samtlige partier snakker om problemene i det norske boligmarkedet, foreslås det bare overfladiske grep. Arbeiderpartiet ønsker å bygge flere boliger. Alle ønsker å bygge flere studentboliger. Og Unge Høyres leder Kristian Tonning Riise ønsker å bygge enda flere bittesmå boliger som verken er tilrettelagt for funksjonshemmede, gode for miljøet, eller for den saks skyld, noe særlig gode å bo i. Men hvem er det med hånden på hjertet som tror at dersom vi bare sørger for at utbyggerne kan bygge litt flere boliger, så vil de i fellesskap sette egen vinning til side og igangsette en storstilt kollektiv utbygging som senker boligprisene og deres egen gevinst? Selvfølgelig vil de bremse utbyggingen for å sørge for fortsatt høye priser og høy avkastning. Det er slik markedskreftene fungerer, og det er markedskreftene i boligmarkedet som er problemet.
Men det har ikke alltid vært sånn. Markedet har ikke alltid rådet grunnen i den norske boligpolitikken. Etterkrigstiden kjennetegnes av sosial boligbygging der vi i felleskap sørget for å bygge boliger til alle, ikke bare de som hadde råd til det. Det har av en eller annen grunn blitt en opplest og vedtatt sannhet at etterkrigstidas boligpolitikk ikke fungerte, og at alt var verre før. Det er en grov overvurdering av dagens boligpolitikk, og det er heller ikke sant. Vi får stadig høre at prisregulering førte til masse ”penger under bordet”. Forsker Jardar Søvoll i NOVA viser i boka ”Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010” at dette er en myte. Det var et problem i frittstående borettslag, men ikke i OBOS og USBL-lag, der salg foregikk svært kontrollert. Siden høyrefolket sjelden bor i OBOS-blokker er dette tydeligvis noe som har gått dem hus forbi. Det er mange historiske eksempler på at regulering kan fungere, uten at det nødvendigvis betyr at det alltid vil det.
Det er også mange internasjonale eksempler på reguleringer. Så å si alle større byer i verden har en eller annen form for bolig og prisregulering. Det er gjerne denne politikken som har lagt grunnlaget for de mangfoldige og fargerike storbyene mange har blitt så glad i. Selv i kapitalismens høyborg på Manhattan i New York er det et innslag av sosialboliger og prisregulerte leieboliger som går det sosialdemokratiske Norge en høy gang.
Dagens norske boligmarked fungerer antakeligvis for høyrefolket, som kan kjøpe de boligene de vil, og leie ut de andre, men for alle de som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, eller som betaler blodpris i leiemarkedet er det norske boligmarkedet dypt klassedelt og urettferdig.
Jeg ønsker meg derfor staten tar ansvar og igangsetter en sosial boligpolitikk som sørger for at alle har et trygt sted å bo. Der vi etablerer et offentlig utbyggingsselskap som kan bygge boliger når utbyggerne mener marginen ikke er høy nok. Jeg ønsker meg en storstilt utbygging av ikke-kommersielle leiligheter, som gjør at de som ikke har råd eller lyst til å kjøpe egen bolig kan leie et rimelig sted uten å måtte betale skjorta til en bolighai. Og jeg ønsker at vi begynner å bygge opp en tredje boligsektor, med prisregulerte boliger til en overkommelig pris. Har du penger nok til å kjøpe egen bolig i det private markedet, vil nok det nok ikke lønne seg å kjøpe en bolig i det regulerte. Men for alle de som i dag ikke kommer inn på dagens boligmarked, vil dette være et alternativ til å få et trygt sted å bo.
Til syvende og sist handler det om å bygge boliger for alle. Tak over hodet er en menneskerett. Alle unger har rett til å vokse opp i et trygt nærområde, og ikke være redd for at kontrakten til foreldrene skal løpe ut og at de igjen må flytte fra vennene sine. De har rett til å ha gode nærområder med lekeplasser, barnehager og skoler i nærområdet. Det må bli slutt på at unge i etableringsfasen overbys av SATS grunder Vegard Liven som kjøper en leilighet i uka som investeringsobjekt. Dagens markedsstyrte boligmarked har feilet fundamentalt,, det er på tide at felleskapet tar makta tilbake.
Ingvild Reymert
Nestleder i Oslo SV
Ingvild Reymerts Blogg 