Vårens kommunestreik var den mest omfattende streiken vi har hatt i Norge på over tretti år. På det meste var hele 45 000 arbeidstakere tatt ut i streik. Hovedkravene var likelønn og lønnsøkning for lavtlønte. Etter to uker med streik kom partene til enighet. De streikende gikk seirende ut. Alle fikk et generelt tillegg på 2,1 prosent og minimum 7 100 kr. Sammen med lønnsoppgjør i staten er dette et steg nærmere likelønn.
Må holde trykket oppe
Likevel må vi ikke glemme at vi langt i fra er i mål. Det er enda mye som må gjøres for å utjevne dagens lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Det er derfor viktig at fagforeningene forsetter å holde trykket oppe, og ikke nedprioriterer likelønnskravet i kommende lønnsforhandlinger.
Det mest iøynefallende med streiken var hvor stor sympati den hadde i befolkningen. Som streikevakt kunne min tante fortelle at til og med småbarnsforeldrene, desperate etter noen som kunne passe ungene sine, støttet streiken.
Den eneste som var litt amper var en gammel bestemor. Hun var derimot ikke kritisk til streiken, men kommunens tilsynsordning for barn som de hadde opprettet mens streiken pågikk. Det lukter streikebryteri lang vei, var hennes umiddelbare kommentar. Bortsett fra denne bemerkningen var det ingen sure miner.
Heller ikke media greide å grave fram kritiske tredjeparter som hadde blitt rammet av streiken. Selv om mange ble rammet var det også mange som streiken.
Det er ikke så overraskende at streiken hadde så stor støtte. Likelønn er et krav det er vanskelig å si seg uenig i. At kvinner tjener femten prosent mindre enn menn er rett og slett ikke rettferdig. Og alle ser hvilken innsats barnehageansatte, lærere, sykepleiere og andre omsorgsarbeidere gjør for samfunnet vårt. Det er de som holder hjulene i gang. At de ikke får lønn som fortjent er ikke rettferdig.
Arbeidstakernes seier i lønnsforhandlingene er for likelønnskravet. Men dessverre er ikke problemet løst. Selv om lærere, sykepleiere, barnehageansatte og andre omsorgsarbeidere får litt bedre betalt, er det enda langt igjen til full rettferdighet. Det er derfor avgjørende at fagforeninger forsetter å prioritere likelønn. Også i kommende års lønnsforhandlinger!
Kompleks problematikk
Samtidig er likelønnsproblematikken svært kompleks. I tillegg til store lønnsforskjeller mellom tradisjonelle dameyrker og manneyrker, fører også ulikt ansvar for barn til at forskjellene mellom menn og kvinner blir større. De største lønnsforskjellene kommer nettopp med barna og foreldrepermisjonen.
Som kjent tar kvinner ut mest foreldrepermisjon. Å være sammen med sine egne barn har en verdi i seg selv. Men når damene er ute i foreldrepermisjon, skyter lønnsforskjellene i været. I er forventninger fra arbeidsgivere og økonomiske hensyn avgjørende for hvordan mange foreldre fordeler permisjonen.
Å sikre at permisjonsfordelingen blir uavhengig av foreldrenes ulike muligheter på arbeidsmarkedet er derfor en forutsetning for at alle foreldre skal ha reel mulighet til å kunne fordele permisjonen likt. En tredeling av fødselspermisjonen, hvor menn og kvinner er sikret en tredjedel hver vil bidra til å styrke mulighetene til lik fordeling og være med å utjevne lønnsforskjellene.
Likelønn er et mål de aller fleste er enige om, men det vil ikke komme av seg selv. De som har vært med og kjempet i årets lønnsoppgjør skal være stolte av å ha bidratt til at vi har kommet et skritt nærmere. Samtidig må vi ikke glemme at veien videre heller ikke kommer av seg selv. Vi vil ikke komme lengre hvis ikke likelønn forsetter å være hovedprioritet fra en samlet fagbevegelse. Samtidig må vi gå inn for politiske ordninger som sikrer like muligheter for menn og kvinner.
Ingvild Reymerts Blogg 