Tag Archives: Likelønn

Ett skritt nærmere likelønn – men kampen må forsette

Vårens kommunestreik var den mest omfattende streiken vi har hatt i Norge på over tretti år. På det meste var hele 45 000 arbeidstakere tatt ut i streik. Hovedkravene var likelønn og lønnsøkning for lavtlønte. Etter to uker med streik kom partene til enighet. De streikende gikk seirende ut. Alle fikk et generelt tillegg på 2,1 prosent og minimum 7 100 kr. Sammen med lønnsoppgjør i staten er dette et steg nærmere likelønn.

Må holde trykket oppe

Likevel må vi ikke glemme at vi langt i fra er i mål. Det er enda mye som må gjøres for å utjevne dagens lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Det er derfor viktig at fagforeningene forsetter å holde trykket oppe, og ikke nedprioriterer likelønnskravet i kommende lønnsforhandlinger.

Det mest iøynefallende med streiken var hvor stor sympati den hadde i befolkningen. Som streikevakt kunne min tante fortelle at til og med småbarnsforeldrene, desperate etter noen som kunne passe ungene sine, støttet streiken.

Den eneste som var litt amper var en gammel bestemor. Hun var derimot ikke kritisk til streiken, men kommunens tilsynsordning for barn som de hadde opprettet mens streiken pågikk. Det lukter streikebryteri lang vei, var hennes umiddelbare kommentar. Bortsett fra denne bemerkningen var det ingen sure miner.

Heller ikke media greide å grave fram kritiske tredjeparter som hadde blitt rammet av streiken. Selv om mange ble rammet var det også mange som streiken.

Det er ikke så overraskende at streiken hadde så stor støtte. Likelønn er et krav det er vanskelig å si seg uenig i. At kvinner tjener femten prosent mindre enn menn er rett og slett ikke rettferdig. Og alle ser hvilken innsats barnehageansatte, lærere, sykepleiere og andre omsorgsarbeidere gjør for samfunnet vårt. Det er de som holder hjulene i gang. At de ikke får lønn som fortjent er ikke rettferdig.

Arbeidstakernes seier i lønnsforhandlingene er for likelønnskravet. Men dessverre er ikke problemet løst. Selv om lærere, sykepleiere, barnehageansatte og andre omsorgsarbeidere får litt bedre betalt, er det enda langt igjen til full rettferdighet. Det er derfor avgjørende at fagforeninger forsetter å prioritere likelønn. Også i kommende års lønnsforhandlinger!

Kompleks problematikk

Samtidig er likelønnsproblematikken svært kompleks. I tillegg til store lønnsforskjeller mellom tradisjonelle dameyrker og manneyrker, fører også ulikt ansvar for barn til at forskjellene mellom menn og kvinner blir større. De største lønnsforskjellene kommer nettopp med barna og foreldrepermisjonen.

Som kjent tar kvinner ut mest foreldrepermisjon. Å være sammen med sine egne barn har en verdi i seg selv. Men når damene er ute i foreldrepermisjon, skyter lønnsforskjellene i været. I er forventninger fra arbeidsgivere og økonomiske hensyn avgjørende for hvordan mange foreldre fordeler permisjonen.

Å sikre at permisjonsfordelingen blir uavhengig av foreldrenes ulike muligheter på arbeidsmarkedet er derfor en forutsetning for at alle foreldre skal ha reel mulighet til å kunne fordele permisjonen likt. En tredeling av fødselspermisjonen, hvor menn og kvinner er sikret en tredjedel hver vil bidra til å styrke mulighetene til lik fordeling og være med å utjevne lønnsforskjellene.

Likelønn er et mål de aller fleste er enige om, men det vil ikke komme av seg selv. De som har vært med og kjempet i årets lønnsoppgjør skal være stolte av å ha bidratt til at vi har kommet et skritt nærmere. Samtidig må vi ikke glemme at veien videre heller ikke kommer av seg selv. Vi vil ikke komme lengre hvis ikke likelønn forsetter å være hovedprioritet fra en samlet fagbevegelse. Samtidig må vi gå inn for politiske ordninger som sikrer like muligheter for menn og kvinner.

I år får vi lønn som fortjent

(Denne kronikken stod på trykk den 11.februar i Namdalsavisa hvor jeg er fast spaltist)

Jeg er takknemlig for å ha hatt gode lærerne på barneskolen, ungdomskolen og videregående skole. Rett etter endt skolegang hadde jeg nok aldri innrømmet det. Da var det hverken kult å like lærerne eller skolen. Og selv om vi alle innerst inne var glad for mye av det vi lærte, var det ikke sosialt akseptert å si noe annet enn at lekser var gørr kjedelig.

Men nå som 26-åring, 6 år etter videregående skole, 10 år etter ungdomskolen og 14 år etter barneskolen, er jeg svært takknemlig for den innsatsen lærerne gjorde for meg og mine klassekamerater. Barneskolelæreren vår som lærte oss å samarbeide, selv om det ikke alltid gikk like bra. Ungdomskolelæren min som lærte meg å like å skrive. Videregående læreren min som ga meg selvtillit til det jeg ville gjøre. Og selv om jeg var mildt sagt forbanna da, er jeg også glad for at naturfaglæreren vår ga oss helårsprøve i hele pensum, ja HELE boka, med fire dagers forvarsel i den fineste uka i juni. Jeg ble i det minste stødig i naturfag. Denne innsatsen de gjorde for meg har vært avgjørende for det jeg kan og er i dag.

Det er ikke bare mine lærere som hver dag gjør en stor og viktig innsats for norske elver. Lærerne utgjør selve grunnsteinen i norsk skole, og uten lærerne ville vi rett og slett ikke ha hatt noe skole.

Sykepleiere og hjelpepleiere er en annen gruppe jeg har stor respekt for. To somre på rad jobbet jeg på Namsos Sykehjem. Her ble jeg mektig imponert over de ansattes innsats og den kunnskapen de hadde. Hvor mye de ga av seg selv, og hvor mye omsorg de hadde for beboerne gjorde også et stort inntrykk på meg. Som sommerhjelp var det bare å bøye seg i støvet. Her var det damer og menn som kunne det de drev på med! Jeg kan bare håpe på at jeg ville bli like flink i min fremtidige jobb.

Felles for lærerne, sykepleierne, hjelpepleierne og andre omsorgsarbeidere i offentlig sektor er at de utfører mange av de viktigste oppgavene i samfunnet vårt. Uten dyktige lærerne er vi dårlig skodd for framtida. Det er kommende generasjoners kompetanse som bestemmer hva slags samfunn vi skal få i de kommende åra. Og uten sykepleiere ville både sykehus og sykehjem blitt satt ute av spill.

Det som yrkene også har til felles er at de er kvinnedominerte, og at disse får langt mindre betalt enn sammenlignbare mannsdominerte yrker.  Her er det noe som skurrer. Hvorfor er det slik at ingeniører i offentlig sektor, med samme utdanningsnivå og ansvarsbyrde, tjener mer enn sykepleiere? Jobber de mer? Nei. Har de mer utdanning? Nei. Utfører de viktigere oppgaver? Nei. Det finnes rett og slett ingen god grunn for denne urettferdigheten. Men det finnes en dårlig grunn til lønnsforskjellen: Kjønn.

Siden Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa og underbetalingen først og fremst gjelder kvinnedominerte yrker, fører dette til store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner.

For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 85 øre. I tillegg er bruken av midlertidig ansettelse langt mer utbredt blant kvinner enn menn, og kreative stillingsbrøker brukes over en lav sko. 57,53 %, 11,57- %- og 32,45 %-stilling. Hvor mange dager i uka er en 57,53%-stilling. To og en halv dag i uka, og en ekstra dag hver tredje uke?

Med lav lønn, midlertidig ansettelse og en svært oppfinnsom stillingsbrøk er det vanskelig for mange å få ting til å gå rundt. Det er vanskelig å få lån og vanskelig å planlegge egen fremtid.

I 100 år har norske kvinner og menn krevd likelønn. Og i 100 år har vi ikke fått det til. Likelønnskommisjonen fastslo at skal vi få likelønn må blant annet staten stille med penger til å heve lønna i kvinnedominerte yrker i offentlig sektor – en såkalt likelønnspott.

I dag er både dagens regjering, med SV i spissen, og fagbevegelsen positive til en likelønnspott. I vårens tariffoppgjør har vi dermed en historisk sjanse til å få gjennomslag for det hundre år gamle kravet. Nå må vi smi mens jernet er varmt! Men da må både regjering og fagbevegelse prioritere, og da må de prioritere likelønn.

Så la det bli lærernes, sykepleiernes, hjelpepleiernes og kvinnenes vår. La folk få riktig lønn for viktige samfunnsoppgaver. Prioriter likelønnspotten i år!

Les mer om likelønn:
Norges Sykepleierforbunds ressursside