Boligregulering gir flere og billigere boliger

Fredag kommenterte Dagens Næringslivs Bård Bjerkholt mine forslag om boligregulering. Kommentaren følger den typiske Dagens Næringsliv-malen: En fornuftig drøfting for og imot, han er for eksempel enig i mine bekymringer om stigende priser og utbyggernes markedsmakt, men som alltid ender kommentaren opp med det samme på forhånd gitte svaret om behovet for mer marked.

Svaret på de norske boligproblemene er, i følge Bjerkholt, å få fart på

boligbyggingen. Det er jeg helt enig i. Når jeg skrev i Klassekampen om behov for

boligregulering, handler det nettopp om at det offentlige også må ta ansvar for

boligbyggingen for å øke tempoet og tilsiget av boliger. I Storbritannia har

Labour-leder Jeremy Corbyn lovet en halv million nye offentlige boliger. Skal vi

løse de norske boligproblemene må vi tørre å tenke minst like offensivt (dog i

norsk målestokk).

Løsningene Bjerkholt og boligutviklerne peker på, er forenklinger av

reguleringer og strømlinjeforming av saksbehandlingen. Noe av dette er det lett

å være enig i, strømlinjeforming er som regel bra og det finnes sikkert en og

annen regulering som ikke er fornuftig, men som en løsning på de grunnleggende

utfordringene vi har i det norske boligmarkedet er det et puslete sidespor

Det er ikke kvalitetskravene som har ført til prisveksten i det norske

boligmarkedet, og kravene vil heller ikke hindre boligspekulasjon som i dag

driver prisene opp. Som Bjerkholt er inne på har utbyggerne selv stor

markedsmakt til å regulere byggetempo og påvirke prisutviklingen. I Oslo har tre

aktører 80 prosent av markedet. Skal vi løse boligutfordringene i Oslo, må vi

bygge så mange boliger at prisene begynner å falle. Utbyggerne trenger ikke et

kartell for å skjønne at det ikke er i deres interesse.

”Dersom det offentlige legger beslag på deler av tomtemassen … blir resultatet

formodentlige færre og dyrere boliger til dem som er henvist til det ordinære

markedet” skriver Bjerkholt. I Oslo har vi i de siste årene derimot sett at tomter

regulert for boligformål står tomme, og at det ikke bygges nok i områder der

marginene ikke er høye nok. Et offentlig boligbyggingsselskap vil ha den fordelen

at de ikke ha krav på profitt og kan bygge der profitten ikke er høy nok for de

private. Slik kan en offentlig heller bidra til å bygge boliger der det ikke bygges.

Samtidig bør det offentlige være sitt ansvar bevisst og utvikle nye tomter, sånn at

tomtemangel ikke gir prisøkning. En ny og regulert ”tredje sektor” vil, ved å gi

nye grupper muligheten til å kjøpe, også ha den bieffekten at det løfter mange ut

av det private leiemarkedet, og dermed føre til lavere leiepriser. Og godt er det

at det nye byrådet har stanset første steg av Høyres gigantplaner om ny E18, og

heller satser på kollektiv som vil øke pendlerkapasiteten inn til Oslo langt mer

enn mer vei noen gang vil gjøre, og slik gi langt flere muligheten til å kunne

bosette utenfor sentrum.

Boligregulering er derimot et politisk virkemiddel som kan gi både rimeligere og

bedre boliger. Uten at det medfører en ekstra kostnad for felleskassa. Et

eksempel på dette finner vi i Sandnes. Der kjøper kommunen gjennom et eget

tomteselskap grunn, regulerer den og inviterer utbyggere til å bygge boliger til

avtalt pris, som de må selges til folk over 18 år uten bolig og som binder seg til å

bo i boligen i tre år. Kommunen sier selv at boligene blir rundt 15-20 prosent

billigere enn markedspris. Drift av tomteselskapet koster ikke kommunekassen

en krone, fordi tomteselskapet gjennom regulering og salg av tomter har gode

inntekter. Målet til tomteselskapet er å stå for 40 prosent av nybyggene i

kommunen. Sandnes Tomteselskap er en form for regulering som både gir

billigere og samtidige flere boliger. Et tomteselskap kan også sleppe inn andre

aktører, som Bjerkholt etterlyser.

På Søndre Nordstrand leier den ideelle boligstiftelsen Thorn Dønhaugs

boligstiftelse ut rimelige utleieboliger til unge for under markedspris. Dette er et

annet eksempel på boligregulering som fungerer. Internasjonalt finnes flere.

Det er på høy tid at boligdebatten blir mer kreativ og at vi tør å diskutere flere

boligpolitiske verktøy. Hittil har utbyggernes mas om mindre reguleringer i for

stor grad fått dominere debatten. I den boligpolitiske verktøykassa er lavere

tekniske krav en liten og puslete skrutrekker. Den er viktig nok den altså, men vi

trenger også politikere som tør å bruke storslegga for å gjøre vei for flere bedre

og billigere boliger.

Ingvild Reymert, nestleder i Oslo SV